Aerosmith – Get A Grip (Geffen cd, 1993)

1) Intro; 2) Eat The Rich; 3) Get A Grip; 4) Fever; 5) Livin’ On The Edge; 6) Flesh; 7) Walk On Down; 8) Shut Up And Dance; 9) Cryin’; 10) Gotta Love It; 11) Crazy; 12) Line Up; 13) Amazing; 14) Boogie Man.

Etter Pump gikk det fire år før Aerosmith ga ut Get A Grip, det ellevte studioalbumet i rekken. I perioden fra 1989 til 1993 hadde det skjedd store endringer i musikkbildet. De trendene som rumlet forsiktig i undergrunnen i 1989, eksploderte på tidlig nittitall. Grunge, rå hard rock og heavy metal hadde effektivt utradert alle fløtepusene som gjemte seg bak et utvidet popmetal begrep. Nirvana og deres grungesøsken angrep fra den ene siden, og metalband som Soundgarden og Alice In Chains tok tak fra den andre. Tilbake stod en hel generasjon metal- og hard rockmusikere og klødde seg i hodet og lurte på hva de skulle gjøre. Ikke så med Aerosmith, de tviholdt på sin kommersielle, markedsorienterte popmetal. Nå hadde man riktignok styrt unna noen av de verste katastrofene på Pump, men på Get A Grip røyk all anstendighet og skamfølelse ut vindu.  Tilbake stod en glatt popplate, stikk i strid med alle trender og tendenser i musikkmarkedet, både kommersielt og kunstnerisk. Så skulle likevel Aerosmith selge vanvittige mengder plater av den lite tidsriktige Get A Grip. Luringene hadde forstått at det tross alt fortsatt var et marked for powerballader og glattslikket pop med «hardt» sound.

Kunstnerisk var plata på ingen måte vellykket. Selv om Get A Grip var fengende, var det noe rent uutholdelig kalkulert over det hele. Der gruppa hadde tatt hovedansvaret for låtskrivingen selv på Pump, var det fullt opp med innleide komponister på Get A Grip. Navn som  Desmond Child, Jim Vallance, Richie Supa, Mark Hudson, og  Taylor Rhodes bidro i stort monn. De brakte med seg en kvelende konformitet, som gjorde at mye av musikken på plata fremstod triviell. Da Tyler og Perry overlot låtene til andre, forsvant Aerosmiths særpreg. Det var fint lite igjen av den forrykende bluesrocken fra syttitallet. Det hjalp heller ikke at man inkluderte ikke mindre enn tre ballader. Cryin’, Amazing og Crazy var alle bortimot umulig å lytte seg gjennom uten å henfalle til en søvnig apati og et ønske om å slippe unna.

De raskere låtene var bedre, men man kunne lete med lys og lykt etter virkelig minneverdige stunder, uten å finne all verden. Det var ingen spor som var i nærheten av tidligere bragder, selv om Eat The Rich hadde et ok refreng og Get A Grip i alle fall pekte tilbake til tidligere låter. Beste forsøket var Walk On Down, skrevet og sunget av Jeo Perry. Her kjente man litt av det gamle Aerosmith draget. Mange av de øvrige sporene seilte forbi uten å hekte lytteren på. Og tekstene var flaue; en overdose gammelmanns sexprat. På toppen var alt pakket inn i en klinisk, digital lyd av Bruce Fairbairn. Fairbairn produserte med Get A Grip sin tredje Aerosmith plate på rad, og selv om det var ualminnelig vellykket kommersielt sett, var det synd å si at han var rett mann for Aerosmith kunstnerisk sett.

Rating: 3,5/10