Atoms For Peace – Amok (XL cd, 2013)

1)Before Your Very Eyes; 2) Default; 3) Ingenue; 4) Dropped; 5) Unless; 6) Stuck Together Pieces; 7) Judge, Jury and Executioner; 8) Reverse Running; 9) Amok

Da Thom Yorke spilte inn sitt første soloalbum, The Eraser, i 2006, var det stort sett med bare han selv og produsent Nigel Godrich i studio. Resultatet var et spartansk, tungt elektronisk knippe sanger, som var en brukbar, om ikke himmelstormende start på Yorkes solokarriere.

Ett par år senere fikk Yorke det for seg at han ønsket å spille musikken fra scenen, med et fullt band, hvor de elektroniske arrangementene ble erstattet av «ordinære» instrumenter. Med Yorkes status var det ikke vanskelig å be om hjelp, og inn på scenen vandret Flea (bass, Red Hot Chili Peppers), nevnte Godrich (tangenter, synthesizers, gitar), Joey Waronker (trommer, Walt Mink, Beck, R.E.M, Elliott Smith) og brasilianeren Mauro Refosco (perkusjon, David Byrne, Red Hot Chili Peppers). Litt av en gjeng der altså, og den sure eimen av «supergruppe» kunne anes. Særlig da det lekket ut historier om rustung festing i L.A. med Fela Kuti på repeat. Det viste seg heldigvis at fordommene knyttet til godt voksne menn pleier egoer sammen, falt bort da man hørte resultatet. Thom Yorke var en kresen artist, og ga aldri ved dørene i forhold til kunstneriske ambisjoner, og så heller ikke med Atoms For Peace.

Atoms For Peace turnerte i 2010 og 2013, og i februar sistnevnte år var det klart for gruppas eneste album. Amok tok utgangspunkt i tre dager med jamsessions, som Yorke og Godrich jobbet videre med og som endte som de ni sangene på plata.

Amok var sterkt preget av Thom Yorke. Hans signatur var alltid sterk og tydelig, enten han jobbet med Radiohead eller som soloartist. Denne signaturen var også dominerende på Amok, faktisk i så pass grad at Amok var vanskelig å skille fra hans soloalbum, eller de Radiohead-platene som kom ut i disse årene. Yorke var svært aktiv i denne perioden, med soloalbumet The Eraser (2006), Radiohead-albumene In Rainbows (2007) og The King Of Limbs (2011), Amok (2013) og nytt soloalbum igjen i 2014 med Tomorrow’s Modern Boxes. Musikken på disse utgivelsene hadde selvsagt forskjeller, men det var også lett gjenkjennelige elementer; Yorkes milde, lett distanserte vokal, elektroniske instrumenter og vage melodier dypt begravet i det musikalske uttrykket, melodier og teksturer som brukte tid på å flyte frem til lytteren. Samtidig var det noe dypt tiltrekkende over musikkens distanserte skjønnhet, som ble forsterket av Yorkes fragmentariske tekster, hvor kun brokker og setninger var umiddelbart tydlige.

For de som forventet en rytmefest i forlengelsen av intens Fela-lytting må Amok ha vært en skuffelse, selv om det var enkelte markører som avslørte en viss afrobeatinnflytelse. Det lot seg tidvis høre i Felas bass og gitarens enslige syngende toner, men først og fremst var Amok en samling sanger i «tradisjonelt» Radiohead/Yorke terreng, post den rett ut revolusjonerende Kid A. Det betød en kombinasjon av fengende låter og låter med vekt på skrudde stemninger mer enn melodier. Amok ble et fascinerende, ganske lett tilgjengelig hele. Det var også noen ualminnelig sterke sanger på plata. Åpningssporet Before Your Very Eyes viste frem den kanskje tyngste afrobeatinspirasjonen, der den duvet i vei og hektet lytteren på via et fiffig gitarløp. Unless hadde noe av samme rytmikk, men var vagere og mindre melodiøs, men fengende likevel. Aller best var Judge Jury And Executioner, en av de fineste sangene York hadde skrevet på lenge; her sang han ut på sitt skjeve vis, over funky beats og med platas beste melodi.

Med tanke på at de involverte musikerne hadde spilt materialet fra Yorkes solodebut live, var det uunngåelig å sammenligne Amok med denne. Amok fremstod som en videreføring av The Eraser, med en større produksjon og mer bunn i lyden, ikke minst takket være Fleas dype bassløp.

Rating: 8/10