Aerosmith – Nine Lives (Columbia cd, 1997)

1) Nine Lives; 2) Falling In Love (Is Hard On The Knees); 3) Hole In My Soul; 4) Taste Of India; 5) Full Circle; 6) Something’s Gotta Give; 7) Ain’t That A Bitch; 8) The Farm; 9) Crash; 10) Kiss Your Past Good-Bye; 11) Pink; 12) Falling Off; 13) Attitude Adjustment; 14) Fallen Angels

Før kontrakten med Geffen var avsluttet, signerte Aerosmith en ny med sitt tidligere plateselskap Columbia, etter sigende med en solid signeringsbonus. Innspillingene av det som skulle bli gruppas triumferende retur til sitt gamle plateselskap ble imidlertid en lang og vrien prosess. Utgivelsen var planlagt til sommeren 1996, men hverken plateselskap eller Aerosmith var fornøyd med det som forelå av musikk. Dermed ble det en ny runde i studio høsten 1996 og vinteren 1997.

Nine Lives ble en ny kommersiell suksess, med førsteplass i USA og gode liste-plasseringer over store deler av verden, selv om albumet endte opp med å selge litt mindre enn forgjengeren Get a Grip. Nine Lives var uansett et langt bedre album enn Get A Grip, som var et kunstnerisk lavmål for gruppa med sin kalkulerte designerrock. Nine Lives var ikke gjennomgående vellykket, men hadde et langt mer tiltrekkende lydbilde og flere gode låter. Den digitale, stive lyden var forlatt for et mer dynamisk lydbilde, med klang av akustiske gitarer og en trommelyd som var til å leve med, i motsetning til forgjengerens støyende, tomme tønner av plastikk. Her gjorde produsent Kevin Shirley en god jobb. Med dette utgangspunktet var det synd at Aerosmith ikke kom opp med flere topplåter, selv om det gikk greit å lytte til albumet tvers i gjennom uten å måtte hoppe over spor i panikk. Det stod ikke på innsatsen, her var det hele åtte innleide hjelpere som bidro. De tidligere samarbeidspartnere Desmond Child, Richie Supa og Taylor Rhodes ble supplert med nye navn som Glen Ballard (Alanis Morrisette) og Mark Hudson (Ringo Starr). Tidligere hadde disse «proffene» bidratt til at Get A Grip og Permanent Vacation ble kalkulerte og trivielle. Denne gangen gikk det faktisk litt bedre.

Balladene, som tidligere hadde trukket inntrykket så grundig ned i søla, var bedre denne gangen; Full Circle, Hole In My Soul, Pink og Ain’t That A Bitch hadde et avdempet countryrock-preg, som gjorde at Aerosmith unngikk det pompøse, polerte uttrykket som hadde ødelagt så mange tidligere ballader.

Det var også noen ok rocklåter å finne. Tittelsporet var et godt eksempel, med godt gammelt driv – nesten som om rølpegjengen fra Boston var tilbake i 1977. Teksten var også fornøyelig, både i relasjon til den problematiske innspillingen, det faktum at alle fem fortsatt var i live og at Aerosmith var et band i 1997, alle eksesser til tross.  Falling In Love var også en godbit, med stilig blåsearrangement og et salig stikk i refrenget. En del av de andre sporene ble generiske og formelpregede. Gruppa forsøkte seg også på noen eksperimenter, som ikke var like vellykkede . A Taste Of India forsøkte å leve opp til tittelen, uten at resultatet var overbevisende.

Nine Lives hadde fortjent en strammere redigering. En time og to minutter ble for mye. Hadde noen av middelmådige låtene blitt klippet bort hadde resultatet blitt strammere og mer konsistent.

Rating: 6,5/10