Albino Slug – Albino Slug (Metal Art Disco cd, 1993)

1) Hnrr 8; 2) Thorbud; 3) Du må ikke sove; 4) Bring Water / Skinner Boxed (The Wavering Solipsist); 5) Vaffel; 6) Bleeding; 7) Paradise Regained

Albino Slug er en av norsk rocks best bevarte hemmeligheter. Dette fantastiske bandet, som kun ga ut to egne plater og deltok på noen få samleplater, stod for noe av den beste rocken som ble laget i Norge på nittitallet, ja kanskje noensinne. Når dette skrives i 2020 har gruppa for lengst forsvunnet inn i glemselens mørke, noe som er dypt ufortjent. Søker man på nettet etter informasjon om gruppa dukker det opp noen få velfortjente hyllester, så heldigvis er det noen der ute som fortsatt husker Albino Slug.

Albino Slug kom fra Trondheim og holdt det gående fra 1990 til 1996. De ga ut platene sine på Voices Of Wonders underetikett Metal Art Disco, og var en del av et kresent knippe artister som var tilknyttet labelen og platebutikkken som holdt til på Grunerløkka i Oslo.  Også Deathprod ga ut album på Metal Art Disco, mens band som Motorpsycho, Dog Age og Sister Rain holdt hus på moderlabelen Voices Of Wonder. Albino Slug var i godt selskap.

Da gruppa spilte inn debutplata bestod Albino Slug av Audun Eriksen (gitarer, tapes), Morten Fagervik (trommer), Ove Hjelvik (gitarer, synthesizer og annet), Asgeir Rekkavik (sang) og Mats Ivar Takle (synthesizers). Albino Slug begynte med tidsriktig hardcore/punk, men da de kom frem til det selvtitulerte debutalbumet, hadde musikken utviklet seg voldsomt. «Albino Slug» var forankret i tung, seig metal med et dryss av støyrock, som igjen var krydret med avantgardistiske innfall. Tidvis gikk tankene også til progrockens mørkere kroker. Opp i gryta blandet de elektroniske instrumenter og samples, og ut kom det dypt original og hektende musikk. Albino Slug fortjener å bli nevnt i samme åndedrag som Ved Buens Ende, Virus, Beyond Dawn og Motorpsycho.

«Albino Slugs» 51 minutter var en spennende reise i vriene musikalske landskap. Det åpnet for så vidt relativt rett på, med den mørke, seige blyrocken i Hnrr 8, der Rekkavik sang lett resignert over en fett, glinsede og glefsende komp. Melvins på en konsentrert dag var en brukbar referanse, og linjene kunne også trekkes til Black Sabbath cirka 1975. Hnrr 8 var usedvanlig gripende i sin insisterende fremtoning og en perfekt start på albumet. Thorbud holdt seg i samme nabolag, men var mer truende og kantete, med smak av Breadwinners hakkende matterock, i skjæringspunktet mellom metal, avantprog og postrock.

Med Du må ikke sove tok plata en vending ut i et annet landskap. Arnulf Øverlands stemme dirret ut av høyttalerne, med sin advarsel fra 1936 om nazismen, før Albino Slug sèg inn bak Øverland, med tung rock i sakte tempo.  Øverlands stemme fra fortiden, med alt sitt alvor, i kombinasjon med Albino Slugs modernitet, ga et hektende og originalt resultat. Det endte med to minutters takras av avantprog ala japanske Ruins.

Albumet skled enda lenger ut i det vanskeligstilte med Bring Water/Skinner Boxed (The Wavering Solipsist), der gitarer spilt baklengs og forlengs snudde opp ned på lytterens verden i løpet av drøye to minutter. Om man ikke var sendt ut på de musikalske viddene av den runden, tok Vaffel balletak med ren hardcore, med lukt av grindcore, før Bleeding tok det tilbake til Melvinsland ala åpningen, bare enda mørkere og skeivere denne gangen. Den steile doomrocken var krydret med elektroniske impulser, på sjeldent effektivt vis.

Alt dette hadde likevel ikke forberedt lytteren på det snaut tjue minutter lange monsteret Paradise Regained, som lå og lurte til slutt. Her samlet Albino Slug opp doomrocken i et elektronisk dominert lydbilde, som grunnlag for utforsking av forskjellige (mørke) stemninger og unike musikalske landskap. Gruppa tok seg svært god tid og lot forskjellige elementer virke lenge, med små nyanser som gjorde at lytteren holdt interessen oppe til neste skift. Paradise Regained var som en vri på underkjølt Motorpsycho, på en av deres lengre eksekusjoner. Det var også mulig å høre Whens skrekkvisjoner fra omtrent samme tid (muligens noe år tidligere), men først og fremst var Paradise Regained et stykke moderne, progressiv elektronisk og dypt egenartet musikk, som nesten ikke har sin like i norsk rock.

Rating: 8,5/10