Anthrax – State of Euphoria (Megaforce cd, 1988)

1) Be All, End All; 2) Out Of Sight, Out Of Mind; 3) Make Me Laugh; 4) Antisocial; 5) Who Cares Wins; 6) Now It’s Dark; 7) Schism; 8) Misery Loves Company; 9) 13; 10) Finale

Anthrax hadde samme steinharde arbeidsmoral som andre punk- og metalband fra statene, og turnerte rundt for å promotere Among The Living. De var blant annet oppvarmere for Iron Maiden på Seventh Son Of The Seventh Son-turneen. Gruppa slapp også I Am The Law på singel, hvor den største overraskelsen var b-sidens tidlige variant av rap-metal. Anthrax skulle fordype seg videre i den sjangeren, blant annet med en fenomenal versjon av Public Enemys Bring The Noise i 1991, sammen med opphavsmennene.

State Of Euphoria ble en solid selger for Anthrax, med 30. plass og gullplate i USA, noen måneder etter utgivelsen i september 1988. Albumet solgte også til gull i Canada og sølv i UK. Likevel var State Of Euphoria en skuffelse da den kom, og plata fikk temmelig hard medfart blant kritikerne. Det var til å forstå, da plata var merkelig svak i forhold til forgjengeren.

Among The Living hadde en herlig miks av oppfinnsom thrashmetal, tekster med tegneseriehelter og Stephen King-figurer i hovedrollene, og en generell stemning av moro. En overskuddsplate av ungdommelig rabalder, en Hollywood-blockbuster i cd-format. State Of Euphoria var en mørkere historie. Tekstene var mer alvorlige, «voksne» i sin bekymring og fortvilelse over verdens urettferdighet og generelle elendighet. Det var grunn til å grave seg ned i 1988, vi snakker tross alt om slutten på mørkemannen Reagens periode, fortsatt kald krig, tv-evangelister og mye annen dritt. Så ble det likevel noe humørløst og grått over beskrivelsene til tekstforfatter Scott Ian. Unntak fantes riktignok, særlig i Now It’s Dark, som omhandlet galningen Frank Booth fra David Lynchs mesterverk Blue Velvet.

Så kjøpte man ikke thrashmetal for å kose seg med en kopp urtete og dyplesning av tekstene. Musikken var det viktigste, men dessverre var mye av musikken like grå og trist som tekstene. Albumet holdt seg trofast på thrashmetallens smale sti, der riffene og temposkiftene ble underlig generiske og lite oppfinnsomme. Anthrax hadde åpenbart utviklet og destillert en musikalsk formel i løpet av de tre første albumene, og det var ingenting i veien med å dyrke en fungerende form videre. Avhengigheten av hektende riff og fengende refreng forsvant likevel ikke, sjangerbevissthet til tross. Og det var her Anthrax bommet med State Of Euphoria. Hovedkomponist og trommeslager Charlie Benante hadde muligens lite tid til å skrive nytt materiale? Gruppas relativt intense turnering og aktivitet kan ikke ha gitt altfor my ro til låtskriving. Noen gullkorn hostet han likevel opp. Be All, End All og Finale bet godt fra seg, og det samme gjorde versjonen av Trusts Antisocial.

Produksjonen var for så vidt grei, det låt rimelig heftig på høyt volum. Jeg holder likevel en knapp på Eddie Kramers produksjon av Among The Living, som hadde kneppet mer villskap og liv i seg. Anthrax må likevel ha vært fornøyd med produsent Mark Dodson. Han fikk fornyet tillit på det neste albumet, Persistence of Time.

Rating: 6/10