Atomic Rooster – Atomic Rooster (EMI LP, 1980)

1) They Took Control Of You; 2) She’s My Woman; 3) He Did It Again; 4) Where’s The Show; 5) In The Shadows; 6) Do You Know Who’s Looking For You?; 7) Don’t Lose Your Mind; 8) Watch Out; 9) I Can’t Stand It; 10) Lost In Space

Nøden tvinger som kjent de fleste til å spise fluer, så også Vincent Crane og John Du Cann. De to hadde gått hvert til sitt ni år tidligere, da Du Cann var uenig i den musikalske retningen Crane ville gå i, og i tillegg opplevde seg sjikanert da gitarene hans ble «gjemt bort» i miksen på In Hearing Of.

De to la bort gammelt fiendeskap og foretok en «reboot» av Atomic Rooster, en ny start og en (slags) spoling tilbake til 1970. De fikk med seg Preston Heymann på trommer. Heymann var en ettertraktet musiker, som blant annet hadde spilt med Kate Bush på hennes sagnomsuste 1979-turne. Blant andre oppdragsgivere fantes blant andre Tom Robinson Band, Mike Oldfield, Be Bop De Luxe, Roy Harper og Bill Nelson.

Sammen spilte de tre inn et rett frem hard rock album. Det aller meste av progressive tilbøyeligheter fra starten av karrieren var kastet ut av vinduet, men den mørke ånden fra de tidlige platene var å finne, gjennom en mørk og dyster stemning. Inspirasjonen fra soul, blues og funk, som ga så forsmedelige resultater på Made In England og Nice ‘N’ Greasy var heldigvis borte. Da var det lettere å høre den nye, tunge rocken som spredte seg som ild i tørt gress i UK. Begrepet New Wave Of British Heavy Metal (NWOBHM) var i ferd med å få fotfeste, der hundrevis av band mikset klassisk hard rock med punkinnstilling og pågangsmot. Atomic Rooster var forankret i en annen tid og tradisjon, men lyden og aggressiviteten var ikke ulik en del av de mer sofistikerte innslagene i NWOBHM.

Det var John Du Cann som dominerte denne gangen. Han produserte plata sammen med Crane, sang og spilte gitar, og skrev det aller meste av materialet, riktignok i kompaniskap med Crane på tre spor. Crane skrev kun en låt alene, den instrumentale bagatellen Watch Out!

De tre blåste gjennom ti rocklåter på 42 minutter. Det var lite fiksfakserier og utskeielser, selv om Cranes orgel fortsatt var en dominerende faktor, sammen med gitarene til Du Cann. Du Cann var aldri en spesielt særpreget vokalist, men han sang det barske materialet brukbart. Låtene varierte mellom tidlig heavy metal, klassisk hard rock og power pop (sjekk eksempelvis I Can’t Stand It og Losing Control).

«Atomic Rooster» var det beste fra gruppa siden In Hearing Of. Likevel var det vanskelig å ta plata helt til hjertet. For det første var det haugevis med utgivelser i denne sjangeren i 1980, hvor mange hadde en mer ungdommelig energi og et enda røffere og mer tiltalende lydbilde. Alle låtene var heller ikke like hektende, selv om det aldri ble direkte uinteressant. Hyggelige sanger som man trampet takten forsiktig til skled forbi, uten at det noen gang føltes som nødvendig lytting, mer som en hyggelig konstatering av at det stod da til liv, før plata ble dyttet på plass i hylla for å bli der. Er man fan av britisk hard rock fra denne tiden er den verdt en lytt, men forvent ingen sjelsettende opplevelse.

I 1980 ble Atomic Rooster sett på som gårsdagens nyheter og plata gjorde lite ut av seg salgsmessig, til tross for at et par singler var å se på heavy metal-listene i hjemlandet.

Rating: 6,5/10