Aerosmith – A Little South Of Sanity (Geffen 2cd, 1998)

CD I: 1) Eat The Rich; 2) Love In An Elevator; 3) Falling In Love (Is Hard On The Knees); 4) Same Old Song And Dance; 5) Hole In My Soul; 6) Monkey On My Back; 7) Livin’ On The Edge; 8) Cryin’; 9) Rag Doll; 10) Angel; 11) Janie’s Got A Gun; 12) Amazing; CD II: 1) Back In The Saddle; 2) Last Child; 3) The Other Side; 4) Walk On Down; 5) Dream On; 6) Crazy; 7) Mama Kin; 8) Walk This Way; 9) Dude (Looks Like A Lady); 10) What It Takes; 11) Sweet Emotion

Geffen hadde et livealbum til gode i kontrakten med Aerosmith, og i 1998 kom dobbeltalbumet A Little South Of Sanity ut. Det bestod av opptak fra Get A Grip-turneen (1993 og 1994) og Nine Lives-turneen (1998). Det var lite informasjon å finne om hvor og når de enkelte sporene var hentet fra. Noe kunne man riktignok lytte seg frem til, blant annet da Steven Tyler henvendte seg til publikum i Pennsylvania og Florida.

Uansett hvor og når låtene var innspilt var det ingen tvil om at Aerosmith var en underholdende konsertbillett på nittitallet. Vellykkede rehabs, struttende selvtillit etter salg i mangemillionersklassen og generelt god stemning gjorde sitt til at gruppa leverte med energi og futt.

Så kunne man diskutere utvalget som fantes på A Little South Of Sanity. Det var plass til mye musikk på to cder, men for de som hadde en forkjærlighet for gruppas bravader på syttitallet var det magert. Det var kun syv spor fra den klassiske perioden, og da disse satte mye av det resterende materialet i skammekroken, ble det mye kvalitetsmessig berg og dalbane. Aerosmith hadde fått mange nye unge fans som ville høre det nye materialet. Dèt var ganske uvanlig til å være et band fra syttitallet. Selv om det var en overrepresentasjon av lighterballader og popmetal, var det ikke helt umulig å lytte seg gjennom det hele, selv om mye fortsatt var lett kjedelig; De fem siste sporene på disc I var, med unntak av en frisk Rag Doll, powerballader – da holdt det hardt. Da var det godt at en heidundrende Back In The Saddle åpnet disc II, og ble fulgt opp av Last Child. Etter hvert dukket også Mama Kin opp, og da var det gøy å høre Aerosmith live.

Aerosmith var proffe og spillesugne, varierende materiale eller ikke. Gitaristene Perry og Whitman var i form, og Tyler hadde fortsatt stemmen i god behold, snaut femti år gammel. Det er fint å ha en dokumentasjon på hvordan gruppa låt live på store arenaer på nittitallet, om ikke annet av rockhistoriske årsaker. For selv om det var tidvis morsom lytting, er det ikke A Little South Of Sanity som plukkes frem om behovet for å høre Aerosmith melder seg. Da er fortsatt Live! Bootleg fra 1978 førstevalget, med de to Classics Live skivene fra åttitallet som god nummer to.

Rating: 5,5/10