Anthrax – Stomp 442 (Elektra cd, 1995)

1) Random Acts Of Senseless Violence; 2) Fueled; 3) King Size; 4) Riding Shotgun; 5) Perpetual Motion; 6) In A Zone; 7) Nothing; 8) American Pompeii; 9) Drop The Ball; 10) Tester; 11) Bare

I 1995 var Anthrax stjerne fallende, og Stomp 442 ble en kommersiell nedtur. Plata gikk inn på 47. plass på Billboardlisten første uke etter utgivelse, og dèt ble den høyeste plasseringen den klarte. Det hadde rent mye vann i havet siden gruppa red høyt med Sound Of White Noise i 1993, som solgte til gull og krabbet inn på topp 10.

Stomp 442 fikk heller ingen pen mottagelse blant kritikerne. Den skjebnen delte de etter hvert med thrash-brødre som Metallica og andre. Metallica klarte imidlertid å holde grepet på det store publikum, forunderlig nok. Det greide hverken Anthrax eller det jevne thrash-band, og det selv om det ikke var  ikke mye thrash å spore på Stomp 442.

Stomp 442 fortsatte i samme stil som Sound Of White Noise. Det vil si en «moderne» alternativ metal, ikke langt unna det Alice In Chains, Soundgarden og andre yngre krefter hadde stor suksess med på den tiden. Så var det dessverre et par helt sentrale forskjeller på Sound Of White Noise og Stomp 442. For det første – og sannsynligvis mest kritiske – hadde gitarist Dan Spitz sagt takk for seg. Anthrax fortsatte uten å engasjere ny gitarist. I stedet delte trommeslager (og låtskriver) Charlie Benante, gjesten Dimebag Darrell (Pantera) og gruppas gitartekniker Paul Crook på jobben, uten at det ble noe særlig sving over sakene. Spitz var dypt savnet på Stomp 442, der hans oppfinnsomme og varierte gitarspill var erstattet av ikke-riff og heseblesende «tøff» metalgamping.

Det var ikke tvil om at produsent Dave Jerden hadde en del av æren for at Sound Of White Noise havnet på den rette siden av streken. Han tilførte energi og inspirasjon fra sitt samarbeid med Alice in Chains, noe som åpenbart kom Anthrax til gode. På Stomp 422 var han erstattet av brødrene Phil og Joe Nicolo (kunsternavn The Butcher Bros). Det var et merkelig valg av Anthrax. Ikke at brødrene manglet erfaring, men de hadde ikke hatt mange klienter innen jern & metal. På referanselisten stod riktignok Nine Inch Nail, Urge Overkill og Cypress Hill, men de lyktes ikke med Anthrax. Stomp 442 ble ikledd en heseblesende, angstfylt lyd, der alle finesser forsvant i et stort brøl. Det var selvsagt ingenting i veien med å bråke, hva er vitsen med rock om den ikke bråker? – men det må bråke på rette måten.

Vokalist John Bush kom ikke til sin rett over det tungrodde maskineriet, som gikk konstant bak ham. Han sang av full kraft og hang seg på det endimensjonale rabalderet, der alt av nyanser forsvant.  Det var synd, for Bush var ingen dårlig sanger. Her var han sjanseløs.

Anthrax hadde nok tatt mål av seg å lage en tung, brutal og mørk metal-opplevelse, som skulle både engasjere og herje med lytteren. Det var et hederlig formål, men dessverre druknet ambisjonene i manglende utførelse. Selv etter gjentatt lytting var det kun unntaksvis noe som festet seg, eller maktet å gjøre lytteren interessert i hva som foregikk.

Stomp 442 var det svakeste Anthrax albumet så langt og ble så vidt reddet fra fullstendig katastrofe av noen få lyspunkter. Den avsluttende, akustiske balladen Bare var ikke en klassiker, men lyste brukbart opp. De to første sangene var heller ikke så verst, der de tente et håp om en god opplevelse, som ikke ble innfridd. Åpningssporet Random Acts Of Senseless Violence led ikke under samme mangel på riff og fremdrift som mye annet på Stomp 442, og da var det lettere å forstå hva gruppa forsøkte å få til. Her gikk aggresjon, riff og sanseløst øs hånd i hånd.

Rating: 4/10