Badfinger – Say No More (Elektra LP, 1981)

1) I Got You; 2) Come On; 3) Hold On; 4) Because; 5) Rock’n’Roll Contract; 6) Passin’ Time; 7) Three Time Loser; 8) Too Hung Up On You; 9) Crocadillo; 10) No More

Rett etter utgivelsen av Airwaves forsvant Joe Tansin ut av Badfinger. Evans og Mollard rekrutterte Tony Kaye (keyboards), Glenn Sherba (gitar) og Richard Bryars (trommer). Kaye var den mest navngjetne av disse. Han var medlem av Yes i perioden 1968 til 1971. Gjennom syttitallet dukket han opp i mindre britiske band som Badger, Flash og Detective. Sammen spilte denne gjengen inn det som ble Badfingers siste album. Say No More ble spilt inn i Miami høsten 1980, og utgitt første nyttårsdag 1981. Utradisjonell utgivelsesdato hjalp ikke på salget, selv om singelen Hold On ble en liten hit i USA, med 56. plass som bestenotering. Albumet klarte ikke mer enn 155. plass i samme land. I hjemlandet England var det som vanlig ingenting å hente.

Badfinger var definitivt ikke den nye vinen i 1981. De klarte ikke å hekte seg på bølgen av powerpop-band som kom på slutten av syttitallet, og på starten av åttitallet var de håpløst «ute». At de holdt på sin tradisjonelle stil skulle for så vidt ikke brukes mot dem, resultatet ville neppe blitt bedre om de hadde kastet seg over postpunk, new wave, synthpop eller AOR.

Say No More kunne like gjerne vært spilt inn i 1972. Badfinger dro gjennom ti tradisjonsbundne sanger med rock og pop, med en overvekt av rock. Om det ikke var hard rock, så var det ett visst trykk i skøytene på Say No More. Selv om Tony Kaye var med på keyboards, var plata tungt gitardominert.

Til platas fordel skal det sies at det låt bedre enn forgjengeren. Der Airways glatte flater gjorde anonyme sanger enda mer anonyme, var det en mer kontant lyd på Say No More. Likevel ble Say No More en sørgelig sorti for Badfinger. Mollard og Evans maktet ikke å komme opp med sterke komposisjoner denne gangen heller. Savnet av Pete Hams elegante sanger var påtagelig også her. Det ble noe fortvilet, «workmanlike» over det hele, hvor det var lite som inviterte til gjentatt lytting.

Store deler av plata kunne minne om en b-versjon av Rasberries. Det var ikke så rent lite ironisk; BadFinger, Big Star og Rasberries var den opprinnelige hellige treenigheten som skapte powerpop, i Beatles sitt bilde.

Noen sanger heves seg, om ikke mye, så litt over den grå massen. Three Times Loser var en hyggelig poplåt. Singlene Hold On hadde også liv og det samme hadde No More. Men det var ingenting her som kunne måle seg med gruppas beste ting. Gamperock uten minneverdige riff fylte opp store deler av plata.

Say No More ble som sagt en kommersiell nedtur, noes om medførte at Evans og Mollard røk uklare. De opererte en periode med hver sin utgave av Badfinger, uten at det gikk bra for noen av dem. Etter en krangel mellom de to i november 1983 tok Tom Evans livet av seg, slik hans kompis Pete Ham hadde gjort åtte år tidligere. En tragisk slutt for et band som hadde fortjent mer enn de fikk, både av kommersiell suksess og anerkjennelse. Molland prøvde riktignok å stable nye versjoner av Badfinger på beina, men det kom aldri noe nytt materiale. Det var nok like greit, uten både Ham og Evans ville det ikke vært Badfinger.

Rating: 5,5/10