Anthrax – We’ve Come For You All (Sanctuary cd, 2003)

1) Contact; 2) What Doesn’t Die; 3) Superhero; 4) Refuse To Be Denied; 5) Safe Home; 6) Any Place But Here; 7) Nobody Knows Anything; 8) Strap It On; 9) Black Dahlia; 10) Cadillac Rock Box; 11) Taking The Music Back; 12) Crash; 13) Think About An End

Det gikk fem år før oppfølgeren til Volume 8: The Threat Is Real så verdens lys. Riktignok startet innspillingene av We’ve Come For You All i 2001, men prosessen tok godt og vel ett år, og deretter ble det utsettelser på grunn av uenighet mellom plateselskapene som satt på rettighetene til utgivelse av Anthrax musikk på forskjellige kontinenter.

Da plata endelig så dagens lys i mai 2003 var mottagelsen blant fansen positiv. Plata ble sett på som en «return to form», og som en tilbakevending til thrashmetalen som hadde gjort Anthrax til stjerner tilbake på åttitallet. Samtidig hadde anthrax-bakteriet som terrormiddel fått mye omtale, der frykten for det ene og det andre fløy i taket etter 11. september 2001. Den notoriteten dryppet over på gruppa, som fikk økt omtale. Likevel fikk ikke Anthrax noe særlig salg ut av platas mottagelse og økt medieomtale. Det var nok den harde kjernen av fans som koste seg, mens resten av verden ga blaffen. En 122. plass i USA var langt under hva gruppa var vant til fra glansdagene ti år tidligere.

We’ve Come For You All fikk også positive anmeldelser, selv om det ikke var en klassiker gruppa hadde levert. Plata var et greit gjennomarbeidet album, med tung thrash-helning. Det var i dette musikalske landskapet gruppa trivdes best.

Besetningen var den samme som i 1998, med den ene store forskjellen at Rob Caggiano hadde kommet til som gitarist. Han var et godt valg for Anthrax og tilførte gruppa kvalifisert riffing, som tok opp seg både thrash, tradisjonell metal og en liten klype hard rock. Caggianao var 13 år yngre enn de andre medlemmene og løftet energien for hele gruppa.

I løpet av fjorten låter og femti minutter leverte Anthrax jevnt god underholdning. Selv om det var langt mellom de helt store øyeblikkene, ble det sjelden kjedelig lytting, og plata var fri for kalkuner. Gruppa kjørte på med det de kunne, med et par avstikkere. Anthrax produserte plata selv (med litt hjelp) og resultatet ble helt ok; tungt og ganske fett.

Taking The Music Back var en artig tur i hardrock land, med ingen ringere enn Roger Daltrey (!) på bakgrunnsvokal. Temmelig snodig at den gamle hedersmannen skulle dukke opp i New York-thrash metal. Det var ikke spesielt lett å høre at det faktisk var Daltrey som ulte i bakgrunn, han avslørte egentlig ikke seg selv før et velkjent Daltrey-brøl dukket opp mot slutten av låten. Kostelig.

Gruppas gamle kompis og stand in-gitarist Dimebag Darrell fra Pantera dukket også opp. Han bidro på to spor, uten å gjøre den store forskjellen.

Det er synd at det ikke var flere virkelige minneverdige låter på plata. Et par, tre klassikere hadde løftet et ok album opp noen hakk. Slik resultatet ble tilslutt, manglet det litt på at We’ve Come For You All kan anbefales andre enn menigheten.

Rating: 6,5/10