Bauhaus – Gotham (Metropolis 2cd, 1999)

1) Double Dare; 2) In The Flat Field; 3) God In An Alcove; 4) In Fear Of Fear; 5) Hollow Hills; 6) Kick In The Eye; 7) Terror Couple Kill Colonel; 8) Silent Hedges; 9) Severance; 10) Boys; 11) She’s In Parties; 12) The Passion Of Lovers; 13) Dark Entries; 14) Telegram Sam; 15) Ziggy Stardust; 16) Bela Lugosi’s Dead; 17) All We Ever Wanted Was Everything; 18) Spirit; 19) Severance

I 1998 bestemte Bauhaus seg for en gjenforeningsturnè, og la ut på «The Resurrection Tour», som etterhvert brakte gruppa til Hammerstein Ballroom i New York. 9. og 10. september spilte Bauhaus to konserter der, som året etter ble utgitt som Gotham.

En viss avslappethet i forhold til fortid og rykte må ha sneket seg inn etter som årene hadde gått. Bauhaus var aldri komfortable med å bli satt i gothbagen, men i 1998 var det hele såpass på avstand at de kunne tillate seg å spøke med både sin egen historie og byen New York i tittelen.

Turnèen i 1998 bød på èn ny låt. The Dog’s Vapour skulle senere dukke opp på soundtracket til Heavy Metal 2000, og deretter som høydepunkt på comebackalbumet Go Away White i 2006. The Dog’s Vapour var dessverre ikke med på Gotham, som kun inneholdt en sjeldenhet; Bauhaus slengte med en studioversjon av Dead Can Dance Severance på slutten av disc 2, i tillegg til at den var å finne i liveversjon på disc 1. Severance var opprinnelig å finne på Dead Can Dance album The Serpent’s Egg (1988). Der var den en ballade, sunget av Brendan Perry over et hypnotiserende orgel, som ble løftet inn i evigheten av fiolin og treblåsere. Bauhaus strakk låten ut i dobbel lengde, la den ned to hakk og lot en malmfull Murphy dominere omstendighetene. Hvilken versjon er best? Tja, må man velge?

Gotham var full av kjente og kjære Bauhaus låter, og det låt fett og mektig. Gotham hadde ikke den samme hysteriske energien og fandenivoldskheten som Press The Eject And Give Me The Tape, livealbumet fra 1982, men hadde likevel mye for seg. For det første låt det aldeles fantastisk; lyden var tung, glassklar og balansert. Bauhaus erstattet tidligere tiders galskap og villskap med en moden swing, som kledde dem. Så ble ikke resultatet like skjellsettende som på det tidlige åttitall, men det var fint å låne øret til likevel. Stemmen til Peter Murphy var et stort pluss, han hadde fått ytterligere dybde og dunkle lag, der han messet som fra bunnen av en brønn og aldri mistet en tone. Likevel ville jeg valgt livealbumet fra 1982, om jeg hadde måttet velge kun ett. Men det må jeg heldigvis ikke, og dermed er det bare å kose seg med høydepunktene fra Gotham.

Den tretten minutter lange versjonen av Bela Lugosi’s Dead var formidabel, med sitt lange, slumrende dubparti mot slutten. Hollow Hills ble gjort i den beste versjonen noensinne, og her snakker vi om en av Bauhaus aller beste låter. Den ble gjort i en seig, saktmodig og smått skummel versjon, hvor Murphys stemmeprakt virkelig kom til sin rett. Silent Hedges var ikke langt bak i sitt tunge stuk. Åpningens triplepunch med Double Dare, In The Flat Field og God In An Alcove  var også mektig.

Rating: 7/10