Blossom Toes – We Are Ever So Clean (Marmalade LP, 1967)

1) Look At Me I’m You; 2) I’ll Be Late For Tea; 3) Remarkable Saga Of The Frozen Dog; 4) Telegram Tuesday; 5) Love Is; 6) What’s It For; 7) People Of The Royal Parks; 8) What On Earth; 9) Mrs. Murphy’s Budgerigar; 10) I Will Bring You This And That; 11) Mister Watchmaker; 12) When The Alarm Clock Rings; 13) The Intrepid Balloonist’s Handbook Vol. 1; 14) You; 15) Track For Speedy Freaks Or Instant LP Digest

Opprinnelsen til Blossom Toes kan ledes tilbake til 1962, da Brian Godding og Brian Belshaw møttes på en fabrikk i Highbury, Islington, der begge var læregutter. De to startet et r&b-band, som etter først å ha kalt seg The Grave Diggers, endte opp som The Ingoes. De fikk etter hvert Giorgio Gomelsky som manager, som også var manager for Yardbirds. The Ingoes fikk gitt ut en EP og hadde en viss suksess i Frankrike. Da psykedelia skjøv beat og r&b ut av rampelyset, skiftet gruppa navn til det mer tidsriktige (og rett ut idiotiske) Blossom Toes. Gruppa signerte så en kontrakt med Gomelskys plateselskap Marmalade, og ga ut debutalbumet sitt i oktober 1967.

Besetningen på We Are Ever So Clean bestod av Jim Cregan (gitar, sang), Brian Godding (gitar, tangenter, vokal), Brian Belshaw (bass, vokal) og Kevin Westlake (trommer). Godding komponerte det meste av materialet, men også Cregan og Westlake hadde noen bidrag. Gomelsky produserte plata, sammen med tekniker John Timperley. Gomelsky hadde ikke mye produksjonserfaring på dette tidspunktet, men det hindret ikke denne underlige mangesysseleren å gyve løs på oppgaven med stor selvtillit.

We Are Ever So Clean har blitt stående som et kroneksempel på erketypisk britisk psykedelia. Plata ble annonsert i Melody Maker som Giorgio Gomelsky’s Lonely Hearts Club Band. Dèt sa mye om både ambisjoner og det musikalske innholdet, selv om Blossom Toes ikke var i nærheten av The Beatles kvaliteter. We Are Ever So Clean har likevel fått en fortjent plass i historien om britisk psykedelia, for selv om det ikke var en rendyrket klassiker, hadde plata åpenbare kvaliteter.

Musikken var en tidstypisk blanding av psykedeliamarinert beat, pop, music hall og det som i mangel av et bedre uttrykk kan oppsummeres som «whimsy». En eklektisk miks av morsom popmusikk, psykedeliske utskeielser, engelsk humor og den urbritiske formen for musikalsk underholdning oppsummert som music hall. Gruppa var inspirert av The Beatles (Sgt. Pepper kom ut i juni samme år), men hadde kanskje enda mer av The Kinks i seg. Det var ingen mer britisk artist og låtskriver enn Ray Davies, og det var i det samme landskapet Blossom Toes fant seg hjemme. Medlemmene har uttalt at de ikke var direkte inspirert av Sgt. Pepper, selv om Gomelsky spilte en acetatpressing av plata for dem under innspillingene. Det er mulig at det bare var tidsånden som tok grep om Blossom Toes, samt det faktum at de hadde begynt å ta for seg av syre, som det sømmet seg unge musikere på denne tiden.

De første lyttere var en nesten irriterende opplevelse. Følelsen av lytte til noen som hadde forstått hvor vinden blåste og som vil melde seg på løpet, sèg på. Så avslørte sakte men sikkert melodier og arrangementer seg, og respekten for dette snodige, vimsete albumet tiltok. Melodiene tittet også frem, og nok en gang bekreftet verdien av melodier og effekten av nærlytting seg. Det var også en sjeldent god stemning over We Are Ever So Clean; et lyst, godt humør, som setter denne lytteren i godlune hver gang den lyttes til.

Både Gooding og Cregan var flinke låtskrivere og helt greie sangere, og produksjon var stappfull av tidstypiske innfall. Åpningssporet, klassikeren og første singelen Look At Me I’m You, dro i vei i rockland, med blåsere, xylofon og tapes som ble kjørt baklengs. Det var en herlig låt, og den har velfortjent blitt stående som en klassiker i britisk psykedelia.

Alle de 15 sporene var ikke like sterke som åpningen, men det var flust av fine låter å finne. Den Macca-aktige Mister Watchmaker var en nydelig popballade syltet i psykedelia. What Is It For (der tittelen på plata dukket opp i teksten) hadde en god melodi og cello og blåsere i flott samspill, der den sjanglet mellom orkestrert mainstream pop og psykedelia. I’ll Be Late For Tea traff også godt med sin bruk av trompet og stilig vokalarrangement.

De ekspansive arrangementene var en rød tråd plata gjennom, med treblåsere, messingblåsere, cello, spinett, fløyte og effektfull stereo (ikke minst av vokal og kor). Gjentatt lytting avslørte en plan og smakfullhet, på en plate som innledningsvis fremstod kaotisk.

Tematikken var nesten latterlig av tiden, med absurd britisk humor. Her dukket som vanlig både parker, te, plastblomster, «granny», ballonger og mer til opp.

For tilhengere av britisk psykedelia er albumet nødvendig lytting, selv om det var et stykke opp til Sgt. Pepper. Så var det kun snaut fire år siden Love Me Do. Utrolig nok. Og svært lite flatterende for vårt nye århundres populærmusikk.

Rating: 8/10