Banco Del Mutuo Soccorso – Banco Del Mutuo Soccorso (Ricordi LP, 1972)

1) In Volo; 2) R.I.P. (Requiescant In Pace); 3) Passaggio; 4) Metamorfosi; 5) Il Giardino Del Mago; 6) Traccia

Den italienske musikkscenen på syttitallet frembrakte en lang rekke grupper som var inspirert av britisk progressiv rock. Band som Gentle Giant, Jethro Tull, Emerson Lake And Palmer, Van Der Graf Generator og Genesis var spesielt populære. Samtidig som inspirasjonen var tydelig, klarte de aller fleste av de italienske gruppene å tilføre en egen signatur. Jazz, klassisk musikk, italiensk canto sangtradisjon og folkemusikk ble kastet opp i den progressive gryta. Det hele ble krydret med italiensk temperament, lyrisk åre og søreuropeisk sentimentalitet. Ut av denne scenen kom det en rekke slitesterke plater og artister, som må sies å være sentrale i fortellingen om den progressive rocken på syttitallet.

Mange av gruppene var kortlivede affærer, som ofte nøyde seg med ett album. Gjerne da supplert med arkivopptak av uutgitt materiale som kom ut senere. Nittitallet var en gjenopptakelsens tid for denne musikken, og brakte med seg en haug av utgivelser med tidligere begravet materiale.

Banco Del Muteo Soccorso var en av få grupper som hadde stayerevne, og som holdt på lenge etter at scenen som fenomen var en saga blott. De debuterte i 1972, og ga ut åtte album i perioden frem til 1980. Sammen med PFM ble Banco også tatt under vingene av Emerson, Lake And Palmer, og var signert til deres plateselskap Manticore. På den måten fikk grupppa også et internasjonalt publikum. Banco ga ut flere engelskspråklige album.

I 1969 spilte brødrene Vittorio og Gianni Nocenzi inn et album for RCA, som aldri ble utgitt. På disse innspillingene hadde de med seg tre musikere som senere forsvant ut av bildet. Den klassiske Banco-besetningen kom sammen i 1971, og besto i tillegg til brødrene Nocenzi (begge på keyboards og piano) av Francesco Di Giacomi (vokal), Marcello Todaro (gitarer), Renato DÁngelo (bass) og Pier Luigi Calderoni (trommer). Sammen spilte denne gjengen inn gruppas debutalbum, som ble utgitt i 1972.

Selv om Banco skulle videreutvikle og foredle formen på de kommende platene sine, var det en forbløffende moden og skarp gruppe som møtte lytteren på debutalbumet. All musikk ble skrevet av Vittorio Nocenzi, som også skrev tekstene sammen med vokalist Di Giacomi. Musikken var inspirert av klassisk musikk fra romantikken, bearbeidet med gruppas unike brygg av jazz- og improvisasjonsmusikk, psykedelisk rock, symfonisk prog og ikke minst den italienske canto-tradisjonen – sistnevnte representert ved den særpregede og pompøse vokalisten Di Giacomi. Di Giacomi var et kjennemerke ved Banco, på grunn av sin lett gjenkjennelige vokal, og ikke minst på grunn av sin fysiske fremtoning. Stemmen hans var noe for seg selv, og ble oppfattet som slitsom av  mange. Jeg synes den fungerte flott i mindre doser, og Banco hadde lange strekk av ren instrumentalmusikk, så på utgivelsene fra syttitallet fungerte samspillet mellom vokal og spill utmerket.

Bancos første album var pakket inn i et overdådig omslag, med en fasong som garantert har gitt vinylhunder grå hår. En sparegris i et format som arrogant overgikk normal LP-størrelse, gjorde at plassering av denne i samlingen ble en lei utfordring, Hos meg hviler den på toppen av samlingen av italiensk prog.

Albumet var dominert av to enorme spor; ti minutter lange Metamorfosi og atten minutter lange Ill Giardino Del Mago. Den  seks minutter lange R.I.P., et tilnærmet rocknummer med en frenetisk rytme og et vidunderlig lyrisk stikk, var nok et høydepunkt. Her viste Banco frem sin lyriske åre, som tilførte musikken en myk, empatisk tråd. Et fint stykke musikk, som etter den korte innledningen Il Volo viste vei til de to store sporene på plata.

Metamorfosi, som avsluttet side en, bygde videre på stemningen fra R.I.P, men var samtidig noe mer og kraftfullt. Metamorfosi var en friform progsuite i miniatyr; et søkende samspill mellom keyboard, piano og gitar, som viklet seg inn og ut av diverse tema, og viste utsøkt musikalitet og oppfinnsomhet. Her skynder jeg meg å nevne den formidable trommeslageren Calderoni også, som sørget for å holde stasen noenlunde festet til jorden.

Side to var nesten i sin helhet opptatt av Ill Giardiono Del Mago. Tittelen betød noe sånt som magikerens hage, og musikken var «typisk» progressiv rock ala tidlig syttitall, med tallrike taktskifter, rolige partier som gikk over i raskere løsninger, men hele veien med et gjennomgående tema. Det som hevet denne over svært mange av Bancos samtidige var gruppas tekniske begavelse – dette var flinke musikere! – og evne til å komme opp med fengende tema. Det var relativt sobert og behersket utført, med økonomisk bruk av virkemidler, uten føleri og trivielle vendinger. Slik ble Ill Giardino Del Mago et sentralt stykke musikk i det tidlige syttitallets progrock.

Side to ble avslutte med den korte instrumentalen Traccia, som pekte frem mot Traccia II, som, dukket opp på Bancos tredje album.

Debuten var starten på gruppas sterke rekke med album og er en plate som alle med et snev av interesse for progressiv rock bør ha i hylla.

Rating: 9/10