The Byrds – Younger Than Yesterday (Columbia LP, 1967)

1) So You Want To Be A Rock’n’Roll Star; 2) Have You Seen Her Face; 3) C.T.A.-102; 4) Renaissance Fair; 5) Time Between; 6) Everybody’s Been Burned; 7) Thoughts And Words; 8) Mind Gardens; 9) My Back Pages; 10) The Girl With No Name; 11) Why

Younger Than Yesterday åpnet med et brak, i form av McGuinn og Hillmans So You Want To Be A Rock ‘N’ Roll Star. Sangen var et ironisk blikk på popbransjen, hvor The Byrds ga oppskriften på hvordan man skulle komme seg opp og frem; gitarleksjoner, hippe klær, rett sveis og faustianske plateselskapsfolk var det som skulle til. Den inneholdt etter sigende et spark til The Monkees, den første av alle «konstruerte» popgrupper, satt sammen med kirurgisk presisjon for å trykke på alle de rette knappene for å få ungdommer engasjert. I etterpåklokskapens lys skal det sies at The Monkees var et herlig popband, i motsetning til søppelet som ble produsert av senere konstruksjoner som Spice Girls, New Kids On The Block, Backstreet Boys og hundre andre.  Mest av alt var likevel So You Want To Be A Rock ‘N’ Roll Star en generell kommentar til platebransjen. Låten var en drivende rocker, med trompetsolo av Hugh Masekela og opptak av hylende publikum fra gruppas konserter i England i 1965, funnet frem av Derek Taylor.

So You Want To Be A Rock ‘N’ Roll Star kunne også leses som en kommentar til The Byrds selv. De hadde gitt ut fire album og ni singler i løpet av to år, selvsagt drevet av egen ustyrlige kreativitet, men også av et grådig og pågående plateselskap. Gruppa knaket i sammenføyningene på dette tidspunktet. Gene Clark hadde allerede forlatt dem, og Younger Than Yesterday skulle bli David Crosbys siste album som medlem av The Byrds. Han ble sparket av McGuinn og Hillman under innspillingen av det neste albumet, klassikeren Notorious Byrds Brothers.

Younger Than Yesterday var slutten på fase èn av The Byrds karriere, og var en passende avrunding av den første perioden. Plata var kanskje den aller beste av de fire første platene, og viste en band som, på tross av interne egoer, var på toppen av sin skaperkraft; tre sterke komponister og vokalister, originale arrangementer og en potent miks av psykedelia, rock-som-rock, folkrock og countryrock. Younger Than Yesterday hadde «gleden» av å bli utgitt i samme år som mer høyrøstede klassikere som Stg. Pepper og debutalbumene til Jimi Hendrix og The Doors, for å nevne noen få. Det er i dette selskapet Younger Than Yesterday hører hjemme, uten å gjør skam på seg.

The Byrds spilte inn Younger Than Yesterday i løpet av elleve intense dager i månedsskiftet november-desember 1966. Denne gangen med Gary Usher som produsent. Usher hadde skrevet sanger for The Beach Boys og hadde en viss erfaring som produsent. Han og The Byrds var en god match. Sammen skapte de et psykedelisk, jordet mesterverk, med en perfekt blanding av det tilgjengelige og det utforskende. Her fantes fengende låter i kombinasjon med «studio-trickery» av sjelden klasse.

Chris Hillman stod virkelig frem som komponist og sanger på Younger Than Yesterday. Dermed hadde The Byrds tre formidable ess, i Hillman, McGuinn og Crosby. Det var imidlertid mer eller mindre slutt på at de skrev sanger sammen. Riktignok samarbeidet Crosby og McGuinn om Renaissance Fair og Why, men Crosby har senere påstått at han skrev førstnevnte mer eller mindre alene. Why hadde de to skrevet året før. Den ble opprinnelig utgitt som b-side på Eight Miles High singelen, men ble spilt inn på nytt til Younger Than Yesterday.

Med tre komponister ble det mindre behov for å lene seg på coverlåter. Det var kun Dylans My Back Bages som ikke var skrevet av gruppa selv. My Back Pages ga tittel til albumet («I was som much older then, I’m younger than that now). My Back Pages var Dylans oppgjør med og farvel til rollen som protestsanger, og passet utmerket på Younger Than Yesterday, som i ettertid viste seg å være enden på en periode. Den ble sunget av McGuinn og satt i et «typisk» Byrds synger Dylan arrangement, med ringlende gitarer og flotte harmonier.

Det var ikke bare krøllene på Hillmans hode som blomstret i 1967 (han hadde tidligere brukt rettetang for å få den rette Beatlessveisen), også som låtskriver var han med ett på plass. Have You Seen Her Face var en uimotståelig folkrocker med vekt på rock, og med de himmelske harmoniene The Byrds patenterte.  McGuinn stod frem som noe av en gitarhelt her. Formidabelt. Time Between var den første sangen Hillman skrev, og selv om den ikke nådde helt opp til Have You Seen Her Face, var det en sterk «debut»; fengende og kul proto-countryrock. Her fant hundrevis av åttitallsband oppskriften hele karrierer ble basert på. Hillmans tredje bidrag var The Girl With No Name, også den en countryrocker, med en besk tekst om et ødelagt forhold. Her bidro en viss Clarence White på gitar, som han også gjorde på Time Between. White skulle senere bli sentral i historien om The Byrds.

David Crosby var ikke fornøyd med at hans sanger ble nedprioritert, og det er mulig å forstå ved lytting til han bidrag på Younger Than Yesterday. Han hadde allerede her utviklet sin unike, jazzy stil, med tidsforskyvinger og uvanlige harmonier; en dypt original stil som skulle følge mannen resten av karrieren. Renaissance Fair var en drøm av en sang, en flytende tåke av en historie om Crosbys besøk på en middelalderfestival. Så ble selvsagt også denne løftet til himmels av gruppas harmonier.

Crosbys Everybody’s Been Burned står tilbake som et av høydepunktene i hans karriere, og i The Byrds sin for den saks skyld. En meditativ folkjazz-låt, som han hadde skrevet allerede før han traff de andre i The Byrds. Den viste frem det mest sofistikerte The Byrds så langt, et nivå som kun skulle matches på Notorious Byrd Brothers, som kom året etter.

Mind Gardens var den ene av to «rene» psykedeliske utskeielsene. Her sang Crosby en tekst av tiden om en hage for sjel og hjerne, satt til baklengs gitarer i tilnærmet ragasetting. Det var et vellykket eksperiment, som ga Younger Than Yesterday en av flere x-faktorer.

McGuinn stod, sammen med sin gamle kompis Bob Hippard, bak det andre hyperpsykedeliske sporet på plata, den snodige C.T.A. – 102. Den startet som en lystig poprocker, men ble straks «overfalt» av elektroniske effekter, heliumstemmer og atonalt piano, før det hele ramlet sammen i en lydkollasje. Slik var sangen en fortsettelse av spacefantasiene fra Eight Miles High, 2-4-2 Fox Trot (The Lear Jet Song) og Mr . Spaceman. C.T.A- 102 var mer underholdende enn særlig kvalitativ, men passet nå inn i på sitt skeive vis.

I tillegg til So You Want To Be A Rock ‘N’ Roll Star og C.T.A.- 102, stod McGuinn som nevnt bak Why (sammen med Crosby). At Why opprinnelig ble «gjemt» bort på baksiden av en singel er smått utrolig; for en låt! Why var en The Byrds mest fengende låter, med et usigelig nydelig refreng. Arrangementet var tungt ragarock inspirert, og selv om albumversjonen manglet McGuinns gitarbrekk, var den en glassklar psykedelisk klassiker.

Younger Than Yesterday er David Crosbys favoritt Byrds-album. Det er fullt mulig å være enig.

Rating: 10/10