Banco Del Mutuo Soccorso – Darwin! (Ricordi LP, 1972)

1) L’Evoluzione; 2) La Conquista Della Posizione Eretta; 3) Danza Dei Grandi Rettili; 4) Cento Mani E Cento Occhi; 5) 750,000 Anni Fa… L’Amore?; 6) Miserere Alla Storia; 7) Ed Ora Io Demando Tempo Al Tempo…

Det var ingenting i veien med hverken ambisjoner eller energi hos våre italienske venner, og de rakk å slippe ett album til i 1972. Og det var ikke hva som helst de serverte på album nummer to. Her tok de for seg evolusjonen i stort og Darwins teorier, intet mindre. Det forbløffende var at gruppa maktet å levere et album som stod i stil med det store temaet og sine egne voldsomme ambisjoner. Darwin! var et gjennomarbeidet, avansert stykke symfonisk rockemusikk.

Darwin! bygde videre ideer på debutalbumet, men inneholdt samtidig en foredling og finpussing av både stil og produksjonsverdier. I tillegg hadde Darwin! svært sterkt materiale, som riktignok ikke åpner seg ved første lytt, men som festet seg ved gjentatt lytting. Musikken på Darwin! kunne virke uhåndterlig, springende og kaotisk ved første lytt.  Rock, jazz, canto, klassisk musikk, improvisasjon og pompøs sang ble blandet inn i symfonisk progrock til et nesten forstyrrende hele. Men gi Darwin! tid, og du vil få mye tilbake; her snakker vi om et av de bedre symforock albumene fra første halvdel av syttitallet. Plata skulle også vise seg å forbli Bancos beste album.

Darwin! bestod av to lange stykker på side en og en side to med fem kortere låter. Side en var mest overveldende ved første lytting, der den 14 minutter lange  L’Evoluzione sendte lytteren ut på en musikalsk heisatur, hvor alle nevnte musikalske elementene ble kastet ut etter tur. Etter noen lyttinger åpnet det seg sammenhenger og tema, som hektet lytteren på for godt;  L’Evoluzione var et herlig stykke symfonisk rock.

La Conquista Della Posizione Eretta  var enda mer hektisk og dramatisk, og nærmere det første albumets nesten-rock og energiske tilnærming. Men også denne spant ut av skiftende tema og taktomslag, med oppfinnsom bruk av tangentinstrumenter. Det som gjorde musikken så varig var evnen til å unngå opplagte løsninger. Progrocken er full av trivielle og fantasiløse vendinger, som ofte ender opp med å gjøre uttrykket banalt og lite interessant. Det unngikk Banco på Darwin!, ved å satse på lytterens tålmodighet og vilje til å investere tid i et musikalsk landskap som sakte åpnet dørene sine på vidt gap.

Side to var lettere håndgripelig ved første lytt.  Den ble innledet med den korte instrumentalen Danza Dei Grandi Rettili (De store reptilenes dans).  Deretter fulgte Cento Mani E Cento Occhi (hundre hender og hundre øyne), som nærmet seg King Crimson og et Genesis på speed, med den voldsomme italienske vokalen i et bad av keyboards. Det ble roet ned igjen på 750,000 Anni Fa… L’Amore? (750 000 år siden.. kjærlighet?), som åpnet som piano-ballade, før tunge keyboard fikk virke for seg selv en lang stund, før en avsluttende retur til pianoets rolige toner.  Miserere Alla Storia fortsatte med hektisk symforock, før albumet ble avsluttet med den snurrige valsen Ed Ora Io Demando Tempo Al Tempo…, som var Darwin!s svakeste øyeblikk. Den ble en smule trøttende i all sin pompøse og dystre sjangling.

Enkeltspor var uansett ikke det viktigste på Darwin! Darwin! var et sammenhengende stykke musikk som bør nytes i sin helhet. Og gjerne gjentatte ganger etter hverandre. Gjør du det har du en venn for livet.

Rating: 9/10