Anthrax – Worship Music (Nuclear Blast cd, 2011)

1) Worship (Intro); 2) Earth On Hell; 3) The Devil You Know; 4) Fight ‘Em ‘Til You Can’t; 5) I’m Alive; 6) Hymn 1; 7) In The End; 8) The Giant; 9) Hymn 2; 10) Judas Priest; 11) Crawl; 12) The Constant; 13) Revolution Screams

Da Worship Music, Anthrax tiende studioalbum, ble utgitt i september 2011, var det resultatet av en lang prosess. Innspillingene startet allerede i november 2008, og lite ante nok Anthrax om de hjelpeløse, komiske begivenhetene som skulle dominere de neste tre årene. Stikkord for viderverdighetene var den voldsomme trafikken av vokalister ut og inn. Etter reunion med Joey Belladonna i 2005, var det forventet at den klassiske besetningen, med både Belladonna og gitarist Dan Lilker, skulle spille inn et nytt album. Det ville blitt det første for den besetningen siden 1990. Slik gikk det ikke, Dan Lilker trakk seg ut og de resterende medlemmene hadde problemer med å bestemme seg for om det var Belladonna eller John Bush som skulle være vokalist. Alt rotet endte med at ingen av dem ble med videre. I stedet ble Dan Nelson fra Devilsize ny sanger, og Rob Caggiano kom tilbake igjen som gitarist.

Den nye besetningen dro på turne og startet innspillingen av et nytt album på tampen av 2008. Dan Nelson var med i studio, og var med på å skrive mesteparten av materialet som endte opp på Worship Music. Så gikk det galt mellom Nelson og resten av gjengen, og vips så var også han ute av Anthrax. Gruppa forsøkte å lokke John Bush tilbake, og han forsøkte å legge ny vokal på noen av de innspilte låtene. Etter hvert trakk hans seg fra det hele. Den vokalist-spisende gruppa ga seg imidlertid ikke, og plutselig var Joey Belladonna tilbake igjen. Han la på ny vokal til noen innspilte spor, gruppa spilte inn noen låter på nytt og fylte på med litt nyskrevet materiale.  Dermed var Worship Music omsider klar for utgivelse. Spinal Tap eat your heart out!

Tiden for et Anthrax comeback var åpenbart riktig. Worship Music gikk til tolvteplass på albumlistene i USA og fikk også listeplasseringer rundt omkring i verden. Også kritikerne var positive, der gruppa ble hyllet for å gå tilbake til sin opprinnelige thrash-metal, med en dose groove-metal i miksen.

Den første gjennomlyttingen av Worship Music gjorde også undertegnede entusiastisk. Aggressivt og tungt, med en våken Belladonna i front. Det var som om det ikke hadde skjedd noe som helst siden slutten av åttitallet. Så var det kanskje det rent nostalgiske som tok de fleste? Nærmere lytting avslørte nemlig Worship Music som generisk og gammelmodig «formel-musikk». Som om det viktigste var å trykke på de samme knappene som man hadde blitt trykket på den gang det hele begav seg. Selv om det ble pøst på med energisk rifforama og «sinne» var det ikke til å unngå at det var noe utilstrekkelig ved det hele. Tekstene trakk heller ikke opp, og var på det magre nivået gruppa hadde beveget seg på siden den tidlige nittitall, med særdeles generell samfunnskritikk. Snakk om å slå inn åpne dører!

Det var ikke noe «feil» med det som foregikk, der riffene gjallet og Belladonna brølte som om han fortsatt var 25 år. Det var også Anthrax i det stilmessige terrenget som kledde dem best, der de vaket mellom sin egen thrash-historie, groove-metal og en liten dose alternativ metal. Det var bare så vrient å engasjere seg skikkelig, i det som fremstod som en lang rekke halvgode låter i et oppbrukt musikalsk landskap.

Flere ganger kom tanken om at det var noe jeg ikke fikk tak i, at Worship Music egentlig var et storveis album. Men jeg endte alltid opp med å tenke at det var litt bakpå dette her, i en metalverden som hadde blitt kjølhalt av alt fra avantmetalen til SunnO))), krautorgiene til Aluk Todolo, en ny generasjon elleville thrashere, progressiv metal og ikke minst ond black metal ala Xasthur og tusen andre.

Rating: 6/10