Bohren & der Club of Gore – Gore Motel (Epistrophy cd, 1994)

1) Die Nahtanznummer, Teil 2; 2) Sabbat Schwarzer Highway; 3) Gore Motel; 4) Dandys lungern durch die Nacht; 5) Dangerflirt mit der Schlägerbitch; 6) Conway Twitty zieh mit mir; 7) Die Fulci Nummer; 8) Der Maggot Tango; 9) Texas Keller; 10) Thrash Altenessen; 11) Cairo Keller; 12) Gore Musik

Den tyske instrumentalgruppen Bohren & der Club of Gore ble stiftet i Mülheim an der Ruhri 1992. Gruppas besetning bestod av Morten Gass (gitar, piano, mellotron), Reiner Henseleit (gitar) og Robin Rodenberg (bass). Som så mange andre startet medlemmene ut  i diverse punk og metalband, med fengende navn som Chronical Diarrhoea. Dette relativt uvørne navnet stod i dyp kontrast til musikken de fire skulle produsere under monikeren Bohren & der Club of Gore. Hvordan de kom på å mikse inspirasjon fra doom- og death metal, jazzballader og postrock vites ikke, men resultatet ble originalt og tiltalende.

På debutalbumet Gore Motel kom inspirasjonen fra den tunge delen av metaluniverset først og fremst til utrykk gjennom den saktegående og dyptpløyende stemningen av doom, drevet frem av blybass og dvelende gitartoner. Gruppas musikk var aldri støyende eller kaotisk. Her var det god plass til hver enkelt tone, og alt beveget seg i et særdeles bedagelig tempo. Men nerven og spenningen i uttrykket var det ingenting å utsette på; det lurte en særegen stemning av fare gjennom Gore Motel. Det dukket opp bilder av storbynatt i tvilsomme miljøer, vanskelige personlige relasjoner og tyngende åndelig elendighet. Bohren & der Club of Gore skulle senere endre musikalsk palett, men på Gore Motel var det en betydelig dose postrock å høre. Band som Labraford, Tortoise og Mogwai var sannsynligvis en del av den musikalske kosten til medlemmene, sammen med metal, Morricones filmmusikk og cool jazz.

Litt av en musikalsk kombinasjon på denne gjengen altså, men det låt aldri annet enn naturlig. Det var ingen opplevelse av intellektuell  konstruksjon over Gore Motel, heller tvert i mot. Gore Motel levde og beveget, der den slepte seg frem, hypnotisk, langstrakt og sakte. Gore Motel levde av dyp bass, slepende trommer – gjerne med visp – og en gitar som mer enn å spille lead, laget smålåtne teksturer bak trommer og bass.

Plata avslørte både variasjon og temperatur etter noen lyttinger, og dekket store områder av moderne instrumentalmusikk. Gore Motel var variert og inntagende, uten noen gang å bli selvfølgelig eller triviell. Bohren unngikk den typiske postrockfellen hvor musikken kunne være interessant rent intellektuelt, men manglet den virkelige veien til hjerterøttene.

Innledningsvis holdt Gore Motel seg til doom metal ånd og postrock i deilig kombinasjon. Etter som lytteren kom seg » på plass» i Bohrens univers åpent de fire dørene til sine musikalske hemmeligheter (plata var sjeldent smart satt sammen) og den musikalske paletten utvidet seg betydelig. Den underlige spacehymnen Die Fulci sendte tankene til elektroniske pionerer som Morton Subotnick, og var en svimlende reise ut i det ukjente, med små virkemidler. Cairo Kellers mørke sendte tankene mot dark ambient, samtidig som lysten til å lytte enda en gang på Tangerine Dreams enorme Zeit ble altoverskyggende.

Cairo Keller gled over i den abstrakte, boblende Gore Musik, som ga albumet en åpen avslutning. En avslutning som løste opp Gore Motel i tid og rom, i en uendelig frihet.

Rating: 8,5/10