The Byrds – The Notorious Byrd Brothers (Columbia LP, 1968)

1) Artificial Energy; 2) Goin’ Back; 3) Natural Harmony; 4) Draft Morning; 5) Wasn’t Born To Follow; 6) Get To You; 7) Change Is Now; 8) Old John Robertson; 9) Tribal Gathering; 10) Dolphin’s Smile; 11) Space Odyssey

Den romantiske myten om rockbandet som stod sammen i tykt og tynt, oppturer og nedturer, er som det fleste etter hvert har fått med seg kun en sannhet i de færreste tilfeller. Realiteten har som regel vært sterke personligheter, vennskap som blir testet ut over alle rimelige grenser, og endeløse konstellasjoner, enten ved skifte av medlemmer eller ved maktkamp internt i gruppa.

The Byrds var intet unntak. I The Byrds stod sterke og sære personligheter mot hverandre, hvor egne ambisjoner ofte kom i konflikt med fellesskapets beste. Og dèt stod i kraftig kontrast til det herlige samspillet og de fabelaktige harmoniene The Byrds gjorde til sitt varemerke; hvordan kunne slike kranglefanter skape slik himmelsk musikk sammen?

Frem til sommeren 1967 hadde gruppa klart å holde sammen, med unntak av Gene Clark, som sluttet vinteren 1966. I forbindelse med innspillingene av The Notorious Byrd Brothers i andre halvdel av 1967, gikk imidlertid det hele opp i limingen.

Gruppa gikk i gang med innspillingene sommeren 1967, i Columbia Studios i Hollywood, med Gary Usher som produsent. I august sa trommeslager Michael Clarke takk for seg. Han var etter sigende misfornøyd med låtmaterialet de andre medlemmene brakte til bordet. Han ble erstattet av studiomusikere som Hal Blaine. Clarke dukket opp igjen kort tid senere, og ble ønsket velkommen tilbake av de andre. Han forble medlem gjennom resten av innspillingene, men sa så et endelig takk for seg like etterpå.

I oktober hadde McGuinn og Hillman fått nok av David Crosby, og sparket han ut av bandet. De to var forsynt av Crosbys tåkete utlegninger fra scenen, «mind games» og vriene personlighet. Så skal det sies at det neppe kun var Crosbys skyld at det skar seg. Det var reel uenighet om låtvalg og musikalsk retning. Crosby forstod ikke hvorfor de skulle ta med to sanger av Goffin & King når de hadde mange egne låter å velge i. Han hadde et poeng, at de ikke tok med Crosbys herlige Triad var vanskelig å forstå. Den er heldigvis å finne som bonusspor på cdutgaven av albumet. Han ga sangen til Jefferson Airplane, som tok den med på Crown Of Creation. McGuinn, Hillman og Clarke sendte en siste hilsen til Crosby på omslaget, hvor de tre tittet ut av hvert sitt vindu, og en hest kikket melankolsk ut av det fjerde vinduet. Sublimt var det ikke, men morsomt nok.

Crosby brukte kontantoppgjøret fra The Byrds til å kjøpe seg en seilbåt. Han slo seg så sammen med Stephen Stills og Graham Nash, og skapte historie. Heldigvis ble materialet hvor Crosby deltok med på det endelige albumet. The Byrds hadde tross alt kommet langt med innspillingen i oktober.

Ikke nok med rotet rundt Clarke og Crosby, jammen om ikke Gene Clark gjorde comeback i The Byrds oppe i alt dette. Dèt skulle kun vare tre uker, men han er muligens å høre syngende harmonier på et par spor.

Ut av rotet med medlemmer som kom og gikk, studiomusikere i hopetall og generelt kaotisk stemning, kom det utrolig nok en klokkeklar klassiker. The Notorious Byrd Brothers står som en påle i The Byrds-katalogen og i sekstitallsrockens annaler. Plata ble riktignok utgitt i januar 1968, men hører hjemme som en del av det fenomenale musikkåret 1967, med sin blanding av psykedelia, orkestrert pop og countryrock.

The Notorious Byrd Brothers var et avansert og sammensatt stykke rockmusikk. Produsent Gary Usher var sentral i å skru sammen og realisere alle ideene til gruppa. Her var det flust med lydeffekter, moog, diverse tidlig analog elektronikk, blåsere og ymse pålegg.  David Frickie har omtalt The Notorious Byrd Brothers som et «post-Sgt. Pepper futurebaroquestudio whimsey». Det er en god beskrivelse! Samtidig var plata en underlig blanding av nostalgi, fortvilelse og sinne over Vietnamkrigen og amerikansk samfunnsliv – samtidig med  en paradoksal, nesten futuristisk fremtidstro.

Av de elleve sangene, som var unnagjort på under halvtimen, var det to coverlåter og ni originaler. Originalene var stort sett kreditert flere av medlemmene sammen, i motsetning til på forgjengeren. Dèt skyldes ganske sikkert at det ble gjennomført mye arbeid med hver enkelt sang i studio.

De to sangene skrevet av Carole King og Gerry Goffin passet forbløffende godt inn i helheten, selv om det burde ha vært gjort plass til nevnte Triad. Den tilbakeskuende smellvakre Goin’ Back ble opprinnelig en hit for Dusty Springfield i 1966, men passet som hånd i hanske for The Byrds harmonistyrke og popart-aspirasjoner. Her var det celeste, steel gitar, klokkespill, gitarer og harmonier i et himmelsk sammensurium.

Wasn’t Born to Follow, det andre bidraget fra Goffin & King, har i etter tid blitt mest kjent som en del av musikken til filmen Easy Rider. Her ble den gjort som mild countryrock, med baklengsgitarer, ekko og andre lydeffekter, uten på noe tidspunkt å miste fotfeste i den klassiske melodien til Carole King.

De ni originalkomposisjonene stod ikke tilbake for coverlåtene. Ingen liten bragd i seg selv. Samtlige spor ble gitt egenartede arrangementer, hvor gruppa og Usher ikke sparte seg på noe vis.

Artifical Energey var det siste sporet som ble spilt inn, en måned før utgivelsen. En kontant, småfunky låt, med et deilig «stivt» blåser-arrangement, diverse elektroniske effekter og et underlig piano som datt inn og ut av lydbildet. Hillmans Natural Harmony mikset moog og steel gitar, som verdens mest naturlige ting, i en slags hymne til, tja, rus? himmelsk inspirasjon?

Draft Morning tok lytteren ned på jorda igjen. En sint, bitter sang av Crosby, som Hillman og McGuinn jobbet videre med etter at Crosby var kastet ut. En subtil antikrigssang så god som noen, med dramatiske krigseffekter, og for et basspill av Hillman!

Get To You var smul barokkpop, hvor McGuinn fortalte om en flytur til England, for å møte sin elskede. Hvorvidt det var snakk om en person eller byen London vites ikke, men en sjeldent bevegende kjærlighetssang var det uansett.

På Change Is Now spilte faktisk både David Crosby og Clarence White. White skulle som kjent komme med i gruppa etter hvert, men her møttes de to gigantene i et sjeldent øyeblikk. Musikken var en blanding av country, rock og raga, med en typisk tekst av tiden, som måtte kunne karakteriseres som hippiesurr.

Old John Robertson var en oppvekstfortelling fra Hillman. Protagonisten var en pensjonert filmregissør, som var en del av bybildet i en liten by i San Diego. Den ble gjort som countryrock, men var slett ikke fri for strykere, phasing og andre studiotriks, som løftet sangen mange hakk.

David Crosbys særegne akkorder og melodiføring dominerte den rockende Tribal Gathering, om den store «The Human Be In» i San Fransisco i januar 1967. Enda bedre var samme manns Dolphin’s Smile, hvor Crosbys fascinasjon for havet og livet der, ble vist frem for verden for første gang. Han hadde vært innom tematikken på It Happens Each Day fra året før, men den kom ikke med på Younger Than Yesterday. Dolphin’s Smile var svingende, jazzete og typisk tidlig Crosby.

Roger McGuinn måtte selvsagt følge opp sine spacefascinasjoner fra Fifth Dimension og Younger Than Yesterday. Denne gangen het sangen Space Odyssey og var inspirert av Arthur C. Clarkes legendariske novelle. Det var samme novelle som Stanley Kubrick tok utgangspunkt i for 2001: A Space Odyssey. Sangen fløt avgårde i en passende kombinasjon av det jordnære, representert gjennom McGuinns stemme og melodiføring, og det utenomjordiske, i tekst og arrangement; Space Is The Place.

Kunstnerisk suksess til tross, The Byrds var i ferd med å miste grepet på det store publikum. Sommeren 1967 hadde de sluppet David Crosbys Lady Friend på singel, som måtte nøye seg med 82. plass på listene i USA og ikke nådde opp i det hele tatt i UK. Goin’ Back gjorde det enda svakere med en 89. plass i USA og ingenting i UK (utrolig nok).

The Notorious Byrd Brothers gjorde det ikke så verst i UK med en 12. plass, men 47. plass som best i USA må ha vært en stor skuffelse. Dèt forhindrer selvsagt ikke at plata er nødvendig i en hver samling.

Rating: 10/10