Anthrax – For All Kings (Nuclear Blast cd, 2016)

1) Impaled; 2) You Gotta Believe; 3) Monster At The End; 4) For All Kings; 5) Breathing Lightning; 6) Breathing Out; 7) Suzerain; 8) Evil Twin; 9) Blood Eagle Wings; 10) Defend/Avenge; 11) All Of Them Thieves; 12) This Battle Chose Us; 13) Zero Tolerance

Hvor lenge var Adam i paradis? eller rettere sagt hvor lenge var Anthrax besetning den samme? Om man hadde fulgt gruppas historie vites det at svaret var ikke særlig lenge. Så også i 2013, da gitarist Rob Caggiano sa takk for seg. Han hoppet over til det middelmådige danske bandet Volbeat. Denne gangen var det ikke duket for comeback av en gammel kjenning, det var jo lett å tenke at tiden var inne for et comeback fra Dan Lilker, men slik ble det ikke. I stedet kom Jonathan Donais inn. Han hadde en karriere gående parallelt med metalcorebandet Shadows Fall. Det var sikkert fristende for den «gamle gubbene» i Anthrax å få inn litt ungt, friskt blod. Resten av bandet bestod på dette tidspunktet av den samme gjengen som hamret ut klassisk thrashmetal på slutten av åttitallet.

Da For All Kings kom ut i april 2016, var det fem år siden forrige Anthrax album. Gruppa hadde dog ikke ligget på latsiden i mellomtiden. I 2013 slapp de EPen Athems, med sanger som opprinnelig hadde blitt gjort av Rush, AC/DC, Boston, Journey, Cheap Trick og Thin Lizzy. I tillegg var det med to versjoner av  deres egen Crawl. EPen krabbet til 52. plass på listene i USA, og gruppa beholdt dermed til en viss grad det kommersielle momentet fra Worship Music. Året etter slapp de dvden Chile In Hell. I 2014 og 2015 jobbet de med det som skulle bli deres neste studioalbum, i  forskjellige studio i California, Los Angels og New York.

For All Kings gikk helt til niende plass i USA. Selv om det ikke nødvendigvis medførte at platesalget var all verden i strømmingens tidsalder, var det en anerkjennelse for Anthrax.

Dessverre skulle det mer enn kommersiell suksess og friskt blod til for å redde For All Kings. Plata var selvsagt kompetent spilt og sunget, og det hørtes ikke så verst selv, om musikken duppet i grenseland mot det polerte. Verre var det med den trivielle musikken, som sjelden løftet seg ut av generiske thrash- og metalformler. Det ble vel mye rumling av tomme tønner, hvor det virket som om gruppa hadde kalkulert seg frem til hvordan en god versjon av Anthrax forventes å høres ut, mens inspirasjon og gode ideer hadde føket ut vinduet underveis, om de noengang hadde vært der. Man hadde hørt denne musikken hundre ganger før, med større inspirasjon og langt bedre riff. Det var mindre thrash denne gangen, selv om det fortsatt var en viktig ingrediens. Forsøkene på alternativ metal og semi-kommersiell hard rock gjorde dessverre ikke helheten bedre.

Tekstene var heller ikke all verden i sin mørke dystopi. Det var et slitent, klisjéfylt drag over det hele, som bidro til å dra den like klisjefylte musikken ned i tretthetens brønn. Skal man være snill kan Scott Ian gis kred for at han oppfordret alle til å bli sjef i i eget liv, og ta ansvar for seg og sitt, men det druknet i forenklinger og det resterende mørke i tekstene.

Noen lyspunkter fantes. Breathing Lightning hadde et ok løft og en melodi som huskes. Blood Eagle Wings hadde også noe ved seg, i et seigt driv ikke ulikt det de rev av seg på det tidlige nittitall. Likevel var det en prøvelse å sitte gjennom lytting til hele For All Kings.

Rating: 5/10