Banco Del Mutuo Soccorso – Io Sono Nato Libero (Ricordi LP, 1973)

1) Canto Nomade Per Un Prigioniero Politico; 2) Non Mi Rompete; 3) La Città Sottile; 4) Dopo… Niente E Più Lo Stesso; 5) Traccia II

 I oktober 1973 ble Bancos tredje album utgitt. Io Sono Nato Libero, upresist oversatt til “jeg ble født fri”, var deres tredje sterke symfoniske progalbum på rappen, og den prestasjonen blir ikke mindre imponerende å tenke på når vi vet at de tre platene ble innspilt og utgitt på under to år. For så vidt ingen uvanlig utgivelsesfrekvens på denne tiden, men likevel.

Io Sono Nato Libero fortsatte i samme stil som forgjengeren Darwin!, med kompleks, symfonisk prog. Inspirasjonen fra canto, jazz og klassisk musikk var fortsatt påtagelig. Denne gangen var det også inkludert en perkusjonstung, nesten tribal ambiens, som kom til uttrykk i mellomspillet på platas hovedspor, den 15 minutter lange Canto Nomade Per Un Prigioniero Politico (Nomadens sang for en politisk fange). Canto Nomade var et av de mest sentrale sporene i Bancos karriere; en variert reise i improvisasjon, melodiøse keyboard-eksekusjoner, heftig akustisk gitarspill og ikke minst det tribale mellomspillet. En progressiv klassiker.

Deretter fulgte den romantiske balladen Non Mi Rompete, hvor gruppa befant seg langt ute på den italienske landsbygda. Her leverte Banco sin vakreste, mest romantiske ballade. Rett og slett et inspirert stykke balladekunst, med fantastisk gitarspill, keyboards og sang fra DiGiacomo, som spilte perfekt opp til melodi og lydbilde.

Side to ble innledet med den mørke, melankolske La Citta Sottile, som ble drevet av piano og stakkato rytmer, marinert i keyboards og synther og en DiGiacomo med sang i til jan å være uvanlig behersket leie. La Citta Sottile endte opp et sted mellom tidlig Van Der Graf Generator og Genesis cirka Foxtrot, og faktisk ikke det spor dårligere enn de to forbildene. Det som skilte Banco fra nevnte giganter var evnen til å innlemme enda flere impulser og melodiske skift i musikken, uten at det låt pålesset eller kaotisk. Banco hadde en musikalsk eleganse som de fleste kunne misunne dem; var det en kombinasjon av inspirasjonskilder, musikalske evner og italiensk lynne?

Den påfølgende Dopo… Niente E Più Lo Stesso var nok et langt spor, over ni minutter denne gangen. Dopo pekte tilbake til den hektiske rocken som dominerte noen av sporene på debuten. Dermed fremstod Dopo som litt mindre «utviklet» og mindre sentral enn det øvrige materialet, selv om den var hyggelig lytting.

Plata ble avsluttet med den korte snutten Traccia II, som trakk linjene tilbake til Traccia fra debutalbumet.

Io Sono Nato Libero fortjener å stå ved siden av Darwin! og debutalbumet. Blir jeg tvunget til å rangere de tre velger jeg meg likevel Darwin! som aller best, med sitt helhetlige konsept og gjennomførte melodistyrke. Rett bak kommer debutalbumet, med Io Sono Nato Libero på tredjeplass.

Banco Del Mutuo Soccorso ble så signet til Emerson, Lake & Palmers Manticorn label. Neste trekk var et «internasjonalt» album med engelske tekster, og forkortelse av navnet til Banco.

Rating: 8,5/10