The Byrds – Sweethearts Of The Rodeo (Columbia LP, 1968)

1) You Ain’t Going Nowhere; 2) I Am A Pilgrim; 3) The Christian Life; 4) You Don’t Miss Your Water; 5) You’re Still On My Mind; 6) Pretty Boy Floyd; 7) Hickory Wind; 8) One Hundred Years From Now; 9) Blue Canadian Rockies; 10) Life In Prison; 11) Nothing Was Delivered

Chris Hillman og Roger McGuinn var raske med å samle en ny besetning, etter at både David Crosby og Michael Clarke var ute og comebacket til Gene Clark var over etter tre uker. Hillman ringte fetteren sin, trommeslager Kevin Kelley. Han hadde spilt i kultbandet The Rising Son, sammen med de kommende legendene Ry Cooder og Taj Mahal. I tillegg fikk de med seg den 21 år gamle sørstatsgutten Gram Parsons. Parsons hadde en dyp forståelse for countrymusikk og tilhørende rootsy herligheter, og hadde spilt inn et album med gruppa International Submarine Band, som ikke var utgitt da han ble med i The Byrds. Han ble hyret som tangentspiller, men skiftet kjapt til gitar. Denne utgaven av The Byrds skulle holde sammen i kun et drøyt halvt år. I august 1968 hadde Gram Parsons allerede forlatt The Byrds. En måned senere fulgte Hillman etter, og dannet Flying Burrito Brothers sammen med nettopp Parsons. I løpet av den korte tiden denne Byrds-besetningen holdt sammen, rakk de å skape musikkhistorie, gjennom et av de mest innflytelsesrike albumene noe rockband har laget.

Opprinnelig hadde Roger McGuinn planlagt et storstilt, dobbelt konseptalbum, hvor hele musikkhistorien, fra år 1100 frem til 1968 og videre inn i fremtiden, skulle få utspille seg over fire platesider. Han fikk ikke resten av gjengen med på disse voldsomme ideene. I stedet dro de fire til Nashville i mars 1968, og spilte inn et renspikket countryalbum.

På tross av enkelte forsøk på countryrock fra The Byrds og noen få andre, var det en avgrunn mellom rock- og countryfans i 1968. Den progressive, alternative og ofte venstrevridde rockscenen stod i sterk kontrast til den konservative, flaggveivende countrymusikken. Musikere i de to leirene hadde sikkert mer til felles enn det fansen ville forstå, men en avgrunn var det. Dette skulle som kjent endre seg drastisk, der countryrock, roots rockere og singer-songwritere snudde markedet på hodet i løpet av noen år på slutten av sekstitallet og første halvdel av syttitallet, inspirert av The Band, Bob Dylans Nashville Skyline, folkbevegelsen og ikke minst Sweethearts Of The Rodeo. Sweethearts Of The Rodeo fortsatte å sette spor etter seg utover åtti- og nittitallet, gjennom rootsrockere, «den amerikanske bølgen» på åttitallet samt Steve Earle og de andre fornyerne av Nashville på samme tid.

Sweethearts Of The Rodeo var oppriktig, «ærlig» countrymusikk, spilt av unge rockmusikere med dyp kjærlighet til og forståelse for musikkens opprinnelse og kjerne. McGuinn, Hillman, Parsons og Kelley tilførte musikken et rocksving, som ble koblet med tradisjonell countrymusikk på ypperlig vis. De fire fikk hjelp av et kremlag musikere. Her var Earl Ball på piano, Llloyd Green og Jaydee Maness på steel, John Hartford på gitar, banjo og fele og Clarence White på gitar, for å nevne de mest sentrale. Produsent Gary Usher var fortsatt på plass, og mestret country like godt som den eksperimentelle psykedelian og barokkpopen på The Notorous Brotehers. Sweethearts Of The Rodeo låt nydelig, hvor de fire medlemmenes gitarer, bass og trommer var omkranset av akustiske gitarer, piano, steel gitar, feler og orgel.

Låtutvalget var godt forankret i countrymusikken; tradisjonssangen I Am A Pilgrim, Louvin-brødrenes The Christian Life, Woody Guthries Pretty Boy Floyd, Luke McDonalds You’re Still On My Mind, Cindy Walkers Blue Canadian Rockies og Merle Haggards Life In Prison ble alle fremført med respekt og ungdommelig energi, til et forbløffende varig resultat. Disse evige sangene fikk nytt liv i hendene på de unge, hippe rockerne som hadde tatt turen til Nashville. Det var også plass til William Bells dype soulklassiker You Don’t Miss Your Water. Bell debuterte på Stax med denne låten i 1961. Sangen skulle forbli Bells signaturlåt gjennom karrieren. The Byrds forvandlet den dype soulen til et countrylament, ikke mindre ektefølt enn den enorme originalen.

På dette tidspunktet hadde Bob Dylan vært i kjelleren i Woodstock, sammen med The Band. The Basement Tapes ble ikke utgitt før i 1975, men allerede i 1968 hadde The Byrds tilgang til to av Dylans originaler fra disse innspillingene. You Ain’t Going Nowhere åpnet Sweeethearts Of The Rodeo, og trakk linjene tilbake til gruppas første folkrockår. En fantastisk innspilling var det, og en sang McGuinn skulle synge fra scenen gjennom resten av The Byrds karriere og videre inn i sin solokarriere.

Den andre Dylanoriginalen avsluttet plata, og slik snøret Bob Sweethearts Of the Rodeo sammen. Det passet selvsagt hans egen ånd på denne tiden godt. Han hadde gitt ut det rotfaste albumet John Wesley Harding, skulle ha sessions sammen med Johnny Cash og utgi Nashville Skyline ett år senere. Nothing Was Delivered var en smul countryshuffle, som satte et perfekt punktum.

Gram Parsons var den eneste av Byrds-medlemmene som bidro med originalmateriale. Hickory Wind og One Hundred Years skled pent inn i helheten. Hickory Wind var kanskje den sterkeste sangen Parsons skulle rekke å skrive i sitt 27 år korte liv. Han komponerte den sammen med Bob Buchanan fra International Submarine Band. I den nostalgiske, ensomme Hickory Wind lengtet Parsons tilbake til barndommens enkle gleder i sørstatene. Sangen har skrevet seg inn countryhistorien, og står stolt ved siden av resten av materialet på Sweethearts Of The Rodeo.

Parsons andre låt, One Hundred Years From Now ble sunget av McGuinn og Hillman, i den versjonen som dukket opp på Sweeethearts Of The Rodeo. Opprinnelig sang Parsons hovedvokal på seks spor, men på det endelige resultatet var det redusert til tre. Det skyldtes av Lee Hazelwood truet med søksmål. Han mente å ha kontrakt med Parsons, og at Columbia ikke hadde rett til å spille inn materiale med ynglingen. Dermed la Hillman og McGuinn ny vokal tre sanger, for å dempe Parsons dominans. Dèt skyldtes nok også McGuinns irritasjon over opplevelsen av at Parsons forsøkte å overta «hans» gruppe, med forsøk på å ta styringen mer enn det McGuinn likte. Dermed endte det med at Parsons sang hovedvokal på Hickory Wind, You’re Still on My Mind og Life in Prison, mens det ble lagt ny vokal fra McGuinn og Hillman på The Christian Life, You Don’t Miss Your Water og One Hundred Years from Now. Dette irriterte Parsons lenge etter at han hadde forlatt The Byrds, mens McGuinn nok synes andelen Parsonsvokal da ble passe. Sweethearts Of The Rodeo var ikke et soloalbum fra Parsons.

Sweethearts Of The Rodeo forvirret et moderne rockpublikum, inkludert kritikerne og fikk de dårligste listeplasseringene til The Byrds så langt. En mager 77. plass i USA var altfor dårlig. I UK, hvor de hadde hatt et stort og trofast publikum, var plata ikke å se på noen lister. Det hindrer ikke at Sweethearts Of The Rodeo er et umistelig album.

Rating: 9,5/10