Bohren & der Club of Gore – Midnight Radio (Epistrophy cd, 1995)

 Cd1: 1); 2); 3); 4) 5)

Cd2; 6); 7); 8); 9); 10; 11)

Gore Motels eklektiske og fengslende miks gjorde forventingene til neste Bohren album store. Da Midnight Radio forelå året etter, var det mange som gikk på en liten smell. Riktignok var debuten Gore Motel både langstrakt og sakte, men Midnight Radio var en helt annen skål.

Besetningen var den samme som sist, med oppsett med trommer, bass, gitar og tangenter, og det var fullt mulig å kjenne gruppa igjen fra debuten. Men Midnight Radio var radikalt annerledes. Der Gore Motel var variert og oppfinnsom innenfor sine smale rammer, var Midnight Radio fullstendig minimalistisk og monotont insisterende til det nesten infantile. Og ikke nok med at musikken var konsentrert og langstrakt, Midnght Radio varte også ualminnelig lenge. Midnight Radio strakk seg ut over to stappfulle cder, med en samlet spilletid på to timer og tjuefem minutter.

De ti første (av elleve) sporene på Midnight Radio var mer eller en sammenhengende suite. Musikken var nesten latterlig stillestående, der enkelttoner fra bass og trommer stod og dirret i luften, lenge, lenge. Da gitar og tangenter (gjerne et elektrisk piano) først slo inn, var det et nestensjokk for lytteren, selv om det ble spilt med myke vanter på.

Midnight Radio var en ambient vandring gjennom storbynatten, en meditasjon over asfalt, nattlys, tog, boligblokker, tunneler og skumle strøk.  Midnight Radio var både trøstende og melankolsk. Sakte, sakte vandret musikerne gjennom bynatten, med ufattelig god tid. Bohren & Der Club Of Gore ble ofte sammenlignet med det fenomenale australske bandet The Necks. Den sammenligningen var tilnærmet perfekt på Midnight Radio, riktignok om The Necks ble avspilt på 16 omdreininger, eller aller helst at vinylen ble dradd sakte rundt med pekefingeren. Labrafords smule postrock og ikke minst Angelo Badalamentis filmmusikk var andre åpenbare inspirasjonskilder. Men der  inspirasjonskildene gjerne brukte sin minimalistiske tilnærming til å søke utover etter inspirasjon og uvanlige teksturer, søkte Midnight Radio innover i seg selv og sin egen minimalisme; enda mindre ble enda mer.

Det var bass og trommer som, om ikke akkurat drev, i hvert fall forsøksvis flyttet musikken fremover, der bassen, med ekstraordinært dype anslag, mer eller mindre spilte hovedrollen på Midnight Radio. Det over tjue minutter lange åpningssporet satte stemningen med sin stoiske ro, men i den grad lytteren ventet et skift etter den kraftprøven, kom det ikke. Albumet bare fortsatte på sin ensomme, smale sti.

Midnight Radio var fengslende i sin enfoldighet. De fire musikerne visste virkelig hvordan man skulle skape stemninger å dukke ned i og gjemme seg i. Ved nærlytting ble små nyanser tidvis sjokkerende virkningsfulle, enten det var et skarp slag eller en gitar som sang, og alltid over den blytunge bassen. Musikken passet perfekt til konseptet Midnight Radio, der bildene i omslagsheftet viste bylivet natterstid. Dog med et unntak; det var ingen mennesker å se på noen av bildene. Dét bygde opp under en mulig ambisjon om å vise frem ensomhet og fremmedgjøring, i både omslagskunst og musikk.

Fengslende og interessant til tross, Midnight Radio krevde en tålmodig lytter. En viss kjedsomhet kunne tidvis snike seg på, samt en irritasjon over at det ikke var mulig å verken begrense seg eller sette opp farten en smule. Slik sett hadde Midnight Radio tjent på å ha vært kortere. Lettelsen da det avsluttende sporet, «11», rev seg litt løs fra den musikalske oppskriften og ga seg hen til en «pen» gitardrevet melodi, var stor. Likevel, Midnight Radio var et modig og interessant album, som virkelig kommer til sin rett når man søker det ensomme livet i mørket. I storbyen.

Rating: 7,5/10