Alien Sex Fiend var en del av scenen rundt klubben The Batcave i London, der goth, som stil innen musikk og mote, utviklet seg på det tidlige åttitall. Ekteparet Nik Wade (Nik Fiend) og Christine Wade (Mrs. Fiend) var kjernen i gruppa. De etablerte Alien Sex Fiend sammen med David James (Yaxi Highrizer) og Johnny Freshwater (Johnny Ha-Ha) på tampen av 1982. Alien Sex Fiend var innledningsvis et erketypisk gothband, med høyt hår, rabiat sminke og mørk humor. Musikken var en kombinasjon av tidlig industrirock, elektronisk musikk, garasjerock, proto-hardrock og punk. De fikk tidvis forbløffende mye ut av en begrenset kunstnerisk palett, og fortjener en viss oppmerksomhet fra alle med sans for åttitallets undergrunnsrock.

Gruppa hadde brukbar suksess på de britiske indielistene opp gjennom åttitallet. Allerede med den først utgivelsen, kassetten The Lewd, the Mad, the Ugly and Old Nick, fikk gruppa en god del oppmerksomhet. Det skyldes nok både det oppsiktsvekkende imaget og ikke minst gothrocken de liret av seg, som gjorde det enkelt å plassere dem i gothbagen og gi gruppa oppmerksomhet som en del av den scenen. Britiske musikkjournalister elsket som kjent nye scener og fenomener.

De fikk der etter kontrakt med Cherry Reds underlabel Anagram Records. Alien Sex Fiends debutalbum Who’s Been Sleeping in My Brain (Anagram Records LP 1983, 7/10) var en intens reise gjennom postpunk, hard rock og danserytmer, med en gjennomgående gjør det selv holdning. Ingen skulle påstå at Alien Sex Fiend ala 1983 var framifrå musikere, men de gjøv på med det de hadde. Resultatet var underholdende, og sparket i alle retninger hvor såkalt god smak kunne tenkes å dukke opp. Titler som I’m A Product, I’m Her Frankestein og New Christian Music sa det meste. Det var musikk for mørke, røykfylte klubber med kjemisk stimulans innabords og tung sminke i trynet. Det var langt mellom de store låtene, men det var en intens, nihilistisk stemning som gjorde godt, om man trengte noe annet enn Joy Division og The Cures humørløse alvor. Amerikansk garasjerock, Bauhaus og Killing Joke var åpenbare inspirasjonskilder. De fikk sågar Youth fra sistnevnte til å produsere debuten. Alien Sex Fiend hadde tidvis en dypere elektronisk brodd enn sine medsammensvorne, noe som kledde opp den tribale rocken på interessant vis. Det var også innslag av rabiat surrealisme, som i den avsluttende lille snutten Black Rabbit.

Året etter fulgte Acid Bath (Anagram LP, 1984, 7/10), hvor gruppa hadde ryddet en smule i lydbildet og lente seg tyngre på dansbare, elektroniske rytmer. Acid Bath var mer synthpunk enn protometal og punk, og viste en vei videre, selv om plata kanskje ikke var like morsom og rett på som debuten. Gothrocken var på ingen måte forlatt, det var heller her den ble endelig identifisert. Acid Bath hadde lengre låter, mer insisterende rytmikk og «billig» lyd, frembrakt av en særegen kombinasjon av trommemaskin og vanlige trommer. Resultatet var svært dansbart, og gjorde seg godt på alternative diskotek. Alien Sex Fiends tegneserieestetikk og shockrockparafrasering av Alice Cooper var aldri like dyptloddende som Bauhaus eller Sisters Of Mercy, og kunne muligens avfeies som fattigmannsgoth, men hadde likevel et visst alvor og et grep om eget uttrykk. Ned Fiends breiale cockney dialekt jordet musikken i britisk arbeiderklasse. Totalt sett landet Acid Bath på den rette siden av kvalitetsstreken, der særlig de to avsluttende sporene E.S.T. (Trip to the Moon) og Attack!!!!!! # 2rev godt, og Ned Fiend viste seg frem som en gothvokalist av godt kaliber. Også Hee-Haw (Here Come the Bone People) hadde sine sider, der Alien Sex Fiend snuste på The Birthday Partys sluggete huleboerrock.

I juli 1985 slapp gruppa sitt første konsertalbum. Liquid Head in Tokyo (Anagram LP, 1985, 6,5/10) ble spilt inn foran et entusiastisk publikum. Alien Sex Fiend hadde opparbeide seg et brukbart rykte i Japan. Fra scenen fremstod gruppa, som vel forventet, råere og mindre sofistikert (om det er et begrep som i det hele tatt kunne brukes om ASF) enn på det forutgående studioalbumet. Liquid Head In Tokyo hørtes mer enn en noe annet ut som proto industrirock ala Ministry og White Zombie. Et gitarrabalder med elektronisk dansefot, med en sint Ned Fiend brølende og kjeftende over det hele. Det var et adrenalinrush å høre albumet de første gangene, men etter hvert kom savnet etter låtene i originalversjonene, med sine melankolske og bleke anslag av natt i storbyen.

Maximum Security (Anagram LP, 1985, 6,5/10) kom allerede i oktober 1985 og fortsatte i samme stil som forgjengerne, men hadde høyere produksjonsverdier og for så vidt bedre musisering. Alien Sex Fiend hadde funnet sin form og stil og var fortsatt underholdende og kule i sin vulgære tøying av horrorklisjeer. Det var likevel vel langt mellom de nye ideene, og deler av plata fremstod som en blek kopi av forgjengerne. De rene elektrorockerne, som de to første sporene, bød ikke på all verden nytt annet enn en ytterligere oppstramming av lydbildet i strengt elektronisk retning. Mer interessant ble det da de blandet dub inn miksen, på spor som In And Out Of My Mind og Spies. Totalt sett blir det en smule ned fra de to første albumene, selv om de fortsatt holdt stimen brukbart oppe. De holdt posisjonen sin i den britiske undergrunnsrocken, med gode plasseringer på Indielistene. Maximum Security snek seg også inn på en 100. plass på de ordinære albumlistene i hjemlandet. Gruppa begynte også å gjøre seg gjeldende på amerikansk college radio.