The Byrds – Ballad Of Easy Rider (Columbia LP, 1969)

1) Ballad Of Easy Rider; 2) Fido; 3) Oil In My Lamp; 4) Tulsa County; 5) Jack Tarr The Sailor; 6) Jesus Is Just Alright; 7) It’s All Over Now, Baby Blue; 8) There Must Be Someone; 9) Gunga Din; 10) Deportee (Plane Wreck At Los Gatos); 11) Armstrong, Aldrin And Collins

1969 var et aktiv år for The Byrds. Et år som ble innledet med skuffende salgstall for Dr. Byrds & Mr. Hyde, og endte med en brukbar karriere rehabilitering, med gruppas åttende album, Ballad of Easy Rider.

Det skjedde mye for McGuinn & Co før kalenderen viste november 1969. I mai forsøkte de å dra Dylan-kortet enda en gang, og ga ut en versjon av Bobbys Lay Lady Lay, uten at den gjorde noe ut av seg på listene. Den affæren endte med at de sparket produsent Bob Johnston, som hadde lagt på kvinnekor uten å konsultere gruppa, som først ble klar over dette da singelen ble utgitt.

På sommeren 1969 ble det utgitt en LP med tidligere demo innspillinger fra 1964, med tittel Preflyte. Preflyte gjorde det bedre salgsmessig enn Dr.Byrds & Mr. Hyde, uten at den var noen kioskvelter.

Nok en gang skulle Bob Dylan ha stor innflytelse på The Byrds karriere. Dylan ble forespurt om å skrive musikk til filmen Easy Rider, men likte ikke filmens slutt og takket nei. Han skriblet noen tekstlinjer på en serviett og ga den til Peter Fonda, med beskjed om å gi den til Roger McGuinn, som «ville vite hva han skulle gjøre». Slik ble det at McGuinn skrev Easy Rider til filmen av samme navn. The Byrds var også med på soundtracket, og selve filmen inneholdt Byrds-musikk.

Suksessen til filmen og soundtracket medførte at McGuinns planer om å kalle det nye albumet Captain America ble forlatt, til fordel for Ballad Of Easy Rider. Slik spilte albumet vel høyt på forbindelsen til filmen, som strengt tatt ikke bestod mer av en nyinnspilling av tittelsporet, hvor McGuinns akustiske filmversjon ble tilsatt strykere, gitarer og et høyere tempo. Uansett var det en nydelig låt, en klassisk McGuinn sang av øverste klasse. Den spant forventingens bue for resten av albumet, forventinger som ikke ble helt oppfylt, selv om Ballad Of Easy Rider var et brukbart album.

Ballad Of Easy Rider ble spilt inn i Hollywood sommeren 1969, med Terry Melcher som produsent. Melcher hadde produsert de to første Byrds-albumene med stor suksess, og han bidro til å gi Rider et langt mer enhetlig og gjennomarbeidet preg enn forgjengeren hadde. Ballad Of Easy Rider holdt seg gjennomgående til et countryrock-sound, med enn viss helning mot folkemusikk. Plata var imøtekommende, lys og fengende, og på mange måter knyttet til de første platene i ånd.

Tittelsporet var McGuinns eneste komposisjon på plata. Han jobbet med sin rockopera Peer Gynt, og hadde ingen sanger til overs. Peer Gynt skulle som kjent aldri materialisere seg i fullt monn, selv om sanger fra prosjektet dukket opp på senere Byrds-album. Gene Parsons og John York bidro med en låt hver. Resten var versjoner av noen av medlemmenes favorittsanger.

Gene Parsons bidrag Gunga Din, var en herlig countryrocker, med konsesjoner til Harry Nilssons Everybody’s Talking, takket være Melchers stryker arrangement. John Yorks Fido var enda en sang om menneskets beste venn, slik Old Blue hadde vært det på forgjengeren. Dessverre klarte heller ikke Fido å nå de store høydene. Hunder av 1969 hadde fortjent bedre!

Før den merkelige hyllesten «Armstrong, Aldrin and Collins» (skrevet av Zeke Manners og Scott Seely) avsluttet albumet med nok en variant av McGuinns fly- og rakett oppheng, leverte The Byrds gjennomgående hyggelige versjoner av andres sanger. Her var blant andre Woody Guthrie, Vern Gosdin og Pamela Pollin blant komponistene. De gjorde også en særs vellykket versjon av Dylans It’s All Over Now, Baby Blue, hvor tempoet ble dradd ned til sangen nesten stod stille i varm, sørmodig luft. Det er kanskje undertegnedes favorittversjon av denne klassikeren.

Doobie Brothers skulle få større suksess med Jesus Is Just Alright enn hva The Byrds fikk. Brødrene (som ikke var brødre) lente seg tungt på The Byrds arrangement av gospelen, opprinnelig innspilt av The Art Reynold Singers i 1966. The Byrds fikk til en sprek versjon, som godt kunne vært lenger enn de drøyt to minuttene det stod på. Et annet høydepunkt var versjonen av Guthries Deportee, opprinnelig fra 1948, fortellende historien om en flyulykke og den rasistiske behandlingen de omkomne fikk både før og etter ulykken.

Roger McGuinn viste frem sin interesse for folkemusikk og sea shanties i Jack Tarr The Sailor. Den tradisjonelle, kristne hymnen Oil In My Lamp ble hentet frem av Gene Parsons og Clarence White, som begge hadde sunget den tidligere. Begge sangene ble gjort i sterke, sobre versjoner.

Ballad Of Easy Rider var ikke på nivå med The Byrds tidligere klassikere, men var et album som nok en gang viste frem gruppas evne til å tolke andres materiale. Man kunne fortsatt savne kloen til låtskrivere som Gene Clark og David Crosby, men hvilken gruppa ville ikke kjenne på et savn etter slike størrelser?

Ballad Of Easy Rider ble The Byrds første topp 40 album i USA (36. plass) siden Younger Than Yesterday i 1967. I England, hvor forgjengeren hadde gjort det skarpt, var 41. plass en nedtur, men alt i alt var The Byrds tilbake på banen, sånn noenlunde.

Rating: 7/10