Banco Del Mutuo Soccorso –  Garofano Rosso (Manticore LP, 1976)

 1) Zobeida; 2) Funerale; 3) 10 Giugno 1924; 4) Quasi Saltarello; 5) Esterno Notte; 6) Garofano Rosso; 7) Sugges­ti­oni Di Un Ritorno In Campagna; 8) Passeggiata In Bicicletta E Corteo Dei Dimostranti; 9) Tema Di Giovanna; 10) Siracusa. Appunti D’Epoca; 11) Notturno Breve; 12) Lasciando La Casa Antica

I 1975 ble Banco engasjert til å lage musikk til Garofano Rosso, en obskur film om fremveksten av fascismen i Italia etter første verdenskrig. Det var det første av flere soundtrack som brødrene Vittorio Og Gianni Nocenzi skulle være involvert i, men senere i andre konstellasjoner enn som en del av Banco. Den italienske soundtrackarven er som kjent enorm. Støvellandet har produsert mye av den mest varig og ekspansive filmmusikken som finnes, både gjennom kjente størrelser som Ennio Morricone, men også gjennom en lang rekke mer obskure navn. Det største navnet innen dette segmentet i rock- og progkretser var bandet Goblin, som lagde lydspor til en lang rekke skrekkfilmer og thrillere. Garofano Rosso nådde ikke helt opp til Goblin på sitt beste, men det var et album det var verdt å lytte til.

På Garofano Rosso møtte man et instrumentalt Banco, den dominerende vokalisten Francesco Di Giacomo var fraværende. Musikken hadde likevel mange av de samme musikalske løsningene som de foregående albumene. Det vil si symfonisk prog, med innslag av jazz, rock, folk og klassisk musikk. Likevel ble Garofano Rosso noe ganske annet enn tidligere bravader, mye  på grunn av fraværet av vokalist Di Giacocomo. Hans stemme tilførte Banco en særpreget lyrisk identitet, noe som for en stor grad var visket ut her. Det skyldes nok også at gruppa hadde andre og strammere rammer rundt det musikalske enn på de ordinære albumene. Her skulle det skapes musikk som underbygget stemning og budskap i filmen.

Musikken på Garofano Rosso hadde kvaliteter utover å støtte oppunder en film, albumet stod godt på egne bein som en hyggelig lytteropplevelse. Musikken var langt mindre dramatisk og intens enn vi hadde vendt oss til fra Banco. Det hvilte en avdempet ro over mesteparten av materialet. Jeg har ikke sett filmen, og det er kun noen få direkte referanser til innholdet i den på plata, så det er vanskelig å si om det avmålte, mildt duse  lydsporet passet til stemningen i filmen. Som selvstendig musikk oppleves det hele som tiltalende, med mange interessante tema og vendinger, men det litt lidende under rammene; det var stort sett kortere spor på plata, og flere av melodiene hadde tjent på å få mer tid og rom til å utvikle seg. Dette på tross av at noen av hovedtemaene gikk igjen i flere av stykkene.

Det skal legges til at Garofano Rosso ikke var et rent lydspor, hverken Zobeida eller Funerale var  med i filmen, og var ganske sikkert tatt med på albumet for å sørge for en mer helhetlig albumfølelse. Helheten i uttrykket, med samspill mellom piano, keyboards og synthesizere som dominerende, og gruppas trofasthet til ideer og løsninger fra de foregående albumene, bidro til at plata fortjente en plass i Bancos «ordinære» katalog, og ikke kun som et påheng i form av et sideprosjekt.

Garofano Rosso var det svakeste av Bancos første fem album, men likevel et interessant stykke musikk som bør høres av alle med progressive tilbøyeligheter.

Rating: 7/10