Angel Olsen – Half Way Home (Bathetic Records LP, 2012)

1) Acrobat; 2) The Waiting; 3) Safe In The Womb; 4) Lonely Universe; 5) Can’t Wait Until Tomorrow; 6) Always Half Strange; 7) You Are Song; 8) Miranda; 9) The Sky Opened Up; 10) Free; 11) Tiniest Seed

Da 25 år gamle Angel Olsen ga ut sitt første fulle soloalbum i 2011, hadde hun allerede markert seg på flere arenaer. Først og fremst som korist for Bonnie Prince Billy (Will Oldham), men også gjennom et par kassetter i eget navn. Olsen var en del av undergrunnsscenen i Chicago og samarbeidet med blant andre Emmett Kelly, som også hadde jobbet med Will Oldham, gjennom bandet The Cairo Gang.

Da Angel Olsen albumdebuterte var det med hjelp fra nevnte Kelly. Han bidro med litt spill, og som støtte på produksjon og miksing. Half Way Home viste frem et nytt, stort talent. Singer/songwriter-sjangeren holdt og holder som kjent til i et særdeles vel befolket nabolag, hvor det er vanskelig å utmerke seg. Er det i det hele tatt noe som ikke er sagt bedre før av ensomme menn og kvinner med kassegitar? Kunne noen heve seg over legender som Leonard Cohen, Bob Dylan, Joni Mitchell, Judy Collins? Så var det selvsagt urettferdig å sammenligne med disse størrelsene da unge artister debuterte. Og det fantes virkelig mange talenter der ute, i det 2020 opprant. Det var særlig nye kvinnelige artister som gjorde inntrykk på undertegnede, der navn som Snail Mail (Lindsey Jordan), Big Thief (Adrianne Lenker) og Soccer Mummy (Sophie Allison) fortjente å bli nevnt.

Angel Olsen hørte hjemme i tetsjiktet, og var kanskje den mest særpregede av alle nevnte. Særpreget var først og fremst knyttet til stemme og melodiføring. Det var noe gammelmodig, «old timey» over vokalen, som ble koblet med inspirasjon fra punk, og melodier som hentet like mye fra tidlig folk, country og femtitallets popballader som fra «moderne» singer-songwriters. Stemmen hennes kunne stige opp i en appalachian-versjon av Roy Orbisonsk dramatikk, dempe seg ned til et mørkt hvisk og videre til tilnærmet jodling i anslaget. I Free hevet hun seg som en furie mot store høyder, koblet med gammeltestamentlig agg i stemmen. Hun trakk linjene fra amerikansk, hvit tradisjonsmusikk til posthardcore-trubadurer som nevnte Will Oldham og kanskje særlig Nina Nastasia.  Det var fascinerende lytting, og stemmen ble gitt god plass i de smule arrangementene, der det stort sett var Angel Olsens gitar og stemme som dominerte. Half Way Home hadde en attack og uvørenhet i produksjon og fremføring som hørte hjemme post 1985. Det ga plata en nærhet og sårbarhet langt unna den jevne syngedame med kassegitar og egne sanger.

Angel Olsen var allerede en talentfull låtsnekker da hun albumdebuterte, selv om det var et stykke å gå til de største kompositoriske høyder. Hun unngikk likevel de fleste typiske og alminneliggjørende klisjeene, om ikke alle låtene var like hektende og fascinerende. Faktisk var hun en vel så god tekstforfatter som melodiker på debuten. Tekstene var gjerne fortellinger om problematisk kjærlighet, koblet med et fokus på døden som tidvis var urovekkende i sin klarhet. Det nedstrippede musikalske uttrykket bidro til å forsterke tekstenes mørke. De to første sporene, Acrobat og The Waiting, var gode eksempler på den fine vekselvirkningen mellom tekstmørke og effektive melodier.

Half Way Home var pakket inn i et omslag laget av Chicago-legenden Plastic Crimewave, kjent for sin mor som Steven Kraków.  Er han ukjent for deg, må du sjekke ut platene han har utgitt, og ikke minst hans 100% tegnede musikktidsskrift Galactic Zoo Dossier.

Rating: 7/10