Bohren & der Club Of Gore – Black Earth (Ipecac cd, 2002)

1) Midnight Black Earth; 2) Crimson Ways; 3) Maximum Black; 3) Vigilante Crusade; 4) Destroying Angels; 5) Grave Wisdom; 6) Constant Fear; 7) Skeletal Remains; 8) The Art of Coffins

På Black Earth fortsette Bohren & Der Club Of Gore i samme musikalske spor som på forgjengeren Sunset Mission. Det betød en sakteflytende blanding av jazz, meditative stemninger og en ånd av doom. Som vanlig tok gruppa seg ekstraordinært god tid, der musikken skled sakte frem, som en isbryter som akkurat klarte å manøvrere seg frem gjennom natten i kompakt is.

Selv om de musikalske grunnprinsippene og instrumentene var mye de samme, stemningen endret. De to forgjengerne var opptatt av natt i storbyen, hvor musikken ga en følelse av tomme gater, mørke tunneler, ensomme mennesker i små leiligheter og en tung opplevelse av melankoli, men også tidvis storbyen som et farlig, dystert sted å være. På Black Earth var fokus mer direkte konsentrert om dødens tilstedeværelse i menneskers liv. Allerede på omslaget ble det gitt andre signaler enn på Midnight Radio og Sunset Mission. Bildene av by i natten var erstattet av en svart bakgrunn med bandnavn og tittel i mørk skrift, med en dødningskalle i midten. Titler som Maximum Black, Grave Wisdom, Constant Fear, Skeletal Remains og The Art of Coffins bekreftet det tunge innholdet. Slik sett var konseptet som hentet ut av den vanskeligere delen av metal, et sted mellom death- og black metal. Så ikke med musikken her likevel alstå, hvor alt slepte seg avgårde helt uten gitarer og ekstremvokal. Musikken var fortsatt helt instrumental, med fender roads, piano og saksofon vekslende om å være det ledende instrumentet i et suverent ensemblespill.

Selv om Black Earth var i samme musikalske landskap som sist, var stemningen mørkere og «tyngre» i sin dystre fremferd. Black Earth var ualminnelig blek og livstrett, hvor følelsen av at alt håp var ute sakte sèg inn over lytteren, uten at det var annet enn deilig nihilistisk. Morten Gass hadde funnet frem mellotronen, som ble flittig benyttet og som effektivt bygde ut teksturene i mørkere retning, der den la seg mellom de andre instrumentene, gjerne med et koraktig drag. Det bidro til å gjøre sjeldent stemningsfull musikk enda mer tiltrekkende og betagende. Også rytmeseksjonen hadde en annen stil denne gangen, med en insisterende klang og produksjon, som gjorde musikken mer truende og dypere. Slik maktet Bohern & der Club Of Gore å hente ut nye variasjoner av en selvpålagt begrenset musikalsk palett.

Black Earth var tett på et mesterverk, og nå begynte også amerikanske alternativmiljøer å vise interesse. Det resulterte i at Ipecac, plateselskapet til Mike Patton (Faith No More og mye annet) og Greg Werckman ga ut albumet i USA i 2004. På Ipecac befant Bohren & der Club Of Gore seg i godt selskap med Melvins, Young Gods, Fantomas og andre.

Rating: 8/10