Alien Sex Fiend holdt stimen oppe, og i oktober 1986 var det klart for It – The Album (Anagram LP, 1986, 8/10), gruppas beste album i hele karrieren. IT var full av vill og dyster dødsrock. En grusete kombinasjon av Stooges protopunk, goth og industrirock, dynket i elektronikk. IT var mer av alt Alien Sex Fiend hadde vært så langt, her var det  fremad i alle retninger. Gruppa tok i bruk tid og repetisjon som sentrale virkemidler, særlig på de lange Manic Depression og April Showers. Manic Depression var ikke en versjon av Jimi Hendrix-klassikeren, men en sært bankende elektrorocker i skrekk kabinettet, i tretten drøye minutter. April Showers var abstrakt, vanskelig og vond noiserock, med klare avantgardistiske innfall og utfall; Cramps coveret av Einsturzende Neubaten på en kald og regnfull høstkveld i bunkersen i Berlin? Disse to sporene var  høydepunkter en plate som viste at Alien Sex Fiend hadde større potensiale enn mange  hadde trodd da de krabbet inn på The Batcave i 1983. Da resten av plata fulgte opp med sanger som den hissende Wop Bop, den murky punken i Smells Like og støysonden Get Into It, ble IT et obligatorisk album for alle som var interessert i off-kilter rock fra åttitallet.

Den påfølgende Here Cum Germs (Anagram LP, 1987, 6/10) var en nedtur, og klarte ikke å følge opp Its oppløftende elendighet. Så skal det sies til gruppas forsvar at de neppe forsøkte heller, musikalsk sett. På Here Cum Germs forlot gruppa mer eller mindre dødsrock til fordel for en tilnærmet rendyrket elektronisk danserock, der Ned Fiend rablet og hoiet om at hjernen hans lå i skapet over kjøkkenbenken (My Brain Is In The Cupboard Above The Sink) og andre oppbyggelige tema, uten at det gjorde spesielt inntrykk; dette var Alien Sex Fiend «by the numbers». Albumet opplevdes  sammenrasket og uferdig, selv om åpningssporet The Impossible Mission og den avsluttende Boots On viste at gruppa fortsatt hadde ting for seg, om de la tilstrekkelig konsentrasjon på gode nok ideer.

Da Alien Sex Fiend ga ut Another Planet (Anagram LP, 1988, 5,5/10) var besetningen redusert til en duo, med ekteparet Fiend som eneste medlemmer. Albumet fortsatte i mer eller mindre samme spor som forgjengeren. Også denne gangen var det en ujevn plate de leverte, med mange halvkokte ideer som ikke var realisert fullt ut. Dermed ble Another Planet en frustrerende opplevelse, med kun en og annen godbit blant mye middelmådig materiale. Best fungerte det da gruppa tok veien bort fra den dominerende generiske, elektronisk-industrielle rocken, som slet med svake med låter og kjedelige arrangementer. Gruppa kom best til sin rett da de tok sats ut i ullent terreng, så som i den dubinfiserte Radiant City, den dypt psykedeliske og muntert erotiske synthdub-balladen Instant Karma Sutra, som strakk seg deilig ut over syv minutter, og detektiv-vibrerende So Much To Do So Little Time. Resten av plata var det liten grunn til å bruke tid på.

I 1989 var det klart for gruppas andre konsertalbum. Too Much Acid? (Anagram 2LP, 1989, 6,5/10) ble spilt inn Another Planet-turneen. Omslaget fortalte stolt om «no overdubs», hvilket stod til troende, gruppa var råere og langt mer brutalt industrielle fra scenen, med lange intense versjoner av kjente sanger, hamret frem og badet i gitarfuzz og keyboards. Ekteparet Fiend var supplert av gitarist Rat Fink Jr. og trommeslager Doctor Milton. Låter fra de rett forutgående årene dominerte. Det var en ujevn periode for gruppa, men med supplering av noen singler, Get Into It (fra It – The Album) og en lang versjon av Eric Burdons Helicopter Pilot, ble det underholdende, om ikke essensiell lytting. At det må ha vært festlig å oppleve det sinnssvake rabalderet live er det liten tvil om, ikke minst den hemningsløse Bone Shaker Baby, som endte i ren støy, og minnet om The Cramps på en god/dårlig dag (velg selv).

Bak et sjeldent smakløst omslag skjulte den overraskende gode Curse (Anagram LP, 1990, 7/10) seg, det første albumet i nittiårene, et tiår som skulle by på mindre ny musikk fra Ned Fiend og gjengen. To lange spor tok all plass på side 1. Curse åpnet med den 11 minutter lange Katch 22, en marerittvisjon av elektroniske rytmer, diverse samples og andre innfall, som skapte et oppfinnsomt og spennende kaos. Det var en sterk innledning på deres beste album siden 1986. Den nesten like lange, gotiske industrirocken i Now I’m Feeling Zombiefied, med sin lange instrumentale og hypnotiske avslutning, holdt også godt mål, og la seg opp til Ministry, Nitzer Ebb og andre musikkterrorister. Side 2 bestod av kortere spor, og var mer ujevn, men med de mørke, hissige Blessings Of The State og Eat! Eat! Eat!, som blandet dub, industrirock og inspirasjon fra Suicide, som høydepunkter.

Open Head Surgery (Anagram cd, 1992, 5/10) dundret i vei med Clockwork Banana Banana-Moon, hvor Ned Fiend hørtes ut som Alice Cooper cirka Brutal Planet (som riktignok dukket en del år senere), gapende over hissig dødsrock med saksofon på kjøpet. Tittelen på sangen nikket til både Stanley Kubrick og Daevid Allen (Gong). At filmen Clockwork Orange var en favoritt hos gruppa var ikke vanskelig å forstå, og også Gongs surrealisme kunne finnes igjen i deres musikk, dog i en mindre sofistikert utgave. Den påfølgende Magic holdt samme gode nivå, før albumet flatet ut i ikke-låter med tung elektronisk dominans, låter som vraltet rundt med hojende refrenger og kjedelig, statisk rytmikk. Tilslutt på plata lå den håpløse Cramps Goes Electroboogie, som forseglet begivenhetene, og rundet av gruppas svakeste album så langt.