The Byrds – (Untitled) (Columbia 2LP, 1970)

1) Lover Of The Bayou; 2) Positively 4th Street; 3) Nashville West; 4) So You Want To Be A Rock’n’Roll Star; 5) Mr. Tambourine Man; 6) Mr. Spaceman; 7) Eight Miles High; 8) Chestnut Mare; 9) Truck Stop Girl; 10) All The Things; 11) Yesterday’s Train; 12) Hungry Planet; 13) Just A Season; 14) Take A Whiff On Me; 15) You All Look Alike; 16) Well Come Back Home

I årene mellom 1969 og 1972 spilte The Byrds en lang rekke konserter, og fikk rykte på seg som en skikkelig liveattraksjon. Der tidligere utgaver av bandet hadde vært temmelig ujevne i prestasjonene, leverte The Byrds i disse årene på høyt nivå. De var ikke lenger i rockens kommersielle elitedivisjon, men holdt flagget brukbart høyt gjennom et visst platesalg og turnevirksomheten. Etter av bassist John York fikk fyken på høsten 1968 og ble erstattet av Skip Battin, hadde The Byrds samme besetning frem til Gene Parsons fikk sparken sommeren 1972. Dèt var det lengste en besetning holdt sammen i hele Byrds-karrieren.

I 1970 diskuterte gruppa mulighetene for å gi ut et livealbum, men de hadde samtidig en god del nytt materiale til en studioplate. Det skyltes delvis låtbidrag fra Skip Battin, men først og fremst at Roger McGuinn hadde skrinlagt Peer Gynt rockeoperaen. Han hadde jobbet sammen med Jacques Levy på mange låter til dette prosjektet, som skulle hete Gene Tryp og bli en oppsetning på Broadway. Planene lot seg ikke  realisere, og McGuinn tok med seg noen av sangene til The Byrds. Og godt var det, for blant dette materialet var noen av de flotteste sangene han noensinne hadde skrevet.

I valget mellom live- eller studioalbum ble svaret ja takk begge deler. I september 1970 slapp The Byrds (Untitled), en dobbel LP med ett album studioinnspillinger og ett med konsertopptak. Terry Melchier produserte også denne gangen, med hjelp fra gamlemanager Jim Dickson på konsertopptakene.

Konsertopptakene var hentet fra to konserter i månedsskiftet februar-mars 1970, og bød på et utvalg av gruppas mest kjente sanger, samt et par nye. Det var plass til èn ny McGuinn-Levy komposisjon, den faste konsertåpningen Lover Of The Bayou, en herlig, mørk countryrocker. Dessverre var det en hes og rufsete McGuinn som sang, det trakk ned resultatet en smule. Det foreligger også en studioversjon (som ikke kom med på plata), hvor stemmen fortsatt hadde litt rusk, men mindre så. Det var synd det ikke ble plass til den versjonen på studiodelen. Ellers var det versjoner av tidligere hits, som So You Want To Be A Rock’n’Roll Star, Mr. Tambourine Man, Mr. Spaceman og Eight Miles High. De tre førstnevnte ble gjort relativt tro mot originalene, og tilførte ikke all verden, selv om Clarence White viste frem hvilken glimrende gitarist han var. Eight Miles High var den store jamlåten til gruppa, og ble her servert i en 16 minutter lang versjon. De første 12 minuttene var mer eller mindre en gitarduell mellom White og McGuinn, før det skled over i sangens første vers. Her forsøkte Eight Miles High seg i selskap med band som Cream, Grateful Dead og The Allman Brothers, uten å nå opp til disse gigantene innen improvisert rock. Livedelen av (Untitled) endte opp som en liten skuffelse, hensyntatt gruppas liverykte.

På studiodelen var det mer å hente. Særlig var McGuinn i storform. Hans tre sanger her (alle skrevet sammen med Levy) var av topp kvalitet. Chestnut Mare var en av hans beste låter noensinne, som kombinerte det gamle og nye Byrds på perfekt vis, med McGuinns 12-strenger Rickenbacker og Whites countryspill. Historien om å temme den flotte villhesten ble utgitt på singel, og ble en liten hit i UK. Den står igjen som en klassiker. Det samme gjør smellvakre Just A Season, som la seg til i samme musikalske landskap som Chestnut Mare, men var en smule mer melankolsk og tilbakelent og muligens enda mer melodisterk. All The Things var typisk sen Byrds, med mer moderne vendinger og typisk countryrock av tiden. Også denne hadde en sterk melodi, var velspilt, og ble godt sunget av McGuinn med en viss tristesse, som kledde det hele opp.

McGuinn sang også Hungry Planet og You All Look Alike, begge opprinnelig skrevet av Skip Battin og galningen Kim Fowley, men Hungry Planet ble også kreditert McGuinn etter hans bidrag på denne i studio. Begge var The Byrds i tilnærmet psykedelisk countryrockmodus, ikke langt unna for eksempel New Riders Of The Purple Sage. Battin var involvert i ytterligere to komposisjoner. Den tilbakelente countryballaden Yesterday’s Train (skrevet sammen med Parson) var hyggelig nok, uten å nå McGuinns høyder. Den lange Welcome back Home var bedre, og avsluttet (Untitled) på fint vis, med sin tidstypiske countyrock og herlige gitarspill av White.

Rating: 7,5/10