Banco Del Mutuo Soccorso – Come In Un’Ultima Cena (LP, 1976)

1) …A Cena, Per Esempio; 2) Il Ragno; 3) E Così Buono Giovanni, Ma…; 4) Slogan; 5) Si Dice Che I Delfini Par­lino; 6) Voilà Mida (Il Guaritore); 7) Quando La Buona Gente Dice…; 8) La Notte E Piena; 9) Fino Alla Mia Porta

Etter utgivelsen av instrumental filmmusikk (Garofano Rosso), kom Banco tilbake senere samme år med albumet Come In Un’Ultima Cena. Her var Banco i kjent musikalsk terreng, med storstilt symfonisk prog. Tilbake var også vokalisten Francesco Di Giacomo, mannen hvis stemme det er få som klarer å forholde seg likegyldig til: enten lar man seg fascinere, eller så synes man den voldsomme pompøsiteten og de skjelvende italienske følelsene blir aldeles for mye. Personlig har jeg stor sans for mannen, han tilførte Banco en egen identitet og et særpreg som skilte gruppa ut.

På Come In Un’Ultima Cena spilte Banco fortsatt klassisk symfonisk prog, som en forlengelse av de tidligere albumene. Musikken var full av rock, jazz-akkorder, uventede vendinger og med det sedvanlige krydderet i form av deres særegne vri på italiensk canto. Gruppa kastes seg nok en gang over et konsept, denne gang med en løs historie  rundt Kristus siste måltid. Det var likevel visse endringer å spore. Det hadde gått tre år siden gruppas forrige ordinære studioalbum, om vi ikke regner med innspillingene på engelsk på Banco fra 1975, og nevnte soundtrack.

Albumet bestod av kortere spor enn tidligere, flere var litt mer konforme, og en smule mindre oppfinnsomme. Låtene var gjennomgående mindre melodisterke, og det tok lenger tid før temaene festet seg. Det var heller ikke mange nye ideer og impulser å finne. Dermed hvilte det et snev av matthet over begivenhetene, uten at det hindret albumet i å lande trygt på plussiden. Det var faktisk slik at den litt duse, matte stemningen fikk en egen verdi. Come In Un’Ultima Cena ble et behagelig progressivt friminutt, som likevel hadde nok å gi til at det hele ble givende lytting.

Det låt også fortreffelig, særlig for en som er svak for produksjonsverdiene fra halen av den progressive rockens storhetstid; perioden 1975 til 1980 brakte med seg en voldsom nedtur for mange progressive artister, men også innspillinger som nøt godt av mer avansert teknologi. Come In Un’Ultima Cena var definitivt et av de albumene som har stått seg fra denne perioden.

Selv om det var et drag av litt slitasje over albumet, var det likevel en god porsjon energi å finne. Særlig Il Ragno slo godt fra seg, med godt gitararbeid og det sedvanlige samspillet mellom tangentbrødrene Nocenzi. Gitarist Maltese breiet seg mer denne gangen enn på de to foregående albumene, uten at han når helt til de høydene Marcello Todaro gjorde på de første tre platene, men sjekk ut det nydelige spillet hans på Fino Alla Mia Porta.

De myke, varme balladene var også til stede, som seg hør og bør på et Banco album. Både E Cosi Buono Giavanni og La Notte E Piena var vakre små låter som smeltet i ørene. Begge holdt god standard og var definitivt verdt å lytte til, men også her med litt mindre særpreg og noen drypp av trivielle løsninger.

Oppsummert ble Come In Un’Ultima Cena nok et godt album fra Banco, som alle tilhengere av progressiv rock bør høre, selv om kvaliteten ikke var like høy som på gruppas tre første album.

Come In Un’Ultima Cena ble spilt inn i to versjoner, både med italiensk og engelsk vokal, hvor  vokalen var den eneste forskjellen mellom de to utgavene. Denne teksten baserer seg på den italienske utgaven, som er å foretrekke.

Banco beholdt sin sterke posisjon blant italienske platekjøpere, og for sjette gang på rad inntok gruppas album topp ti i Italia.

Rating: 7,5/10