Angel Olsen –  Burn Your Fire For No Witness (Jag Jaguwar LP, 2014)

1) Unfucktheworld; 2) Forgiven/Forgotten; 3) Hi-Five; 4) White Fire; 5) High & Wild; 6) Lights Out; 7) Stars; 8) Iota; 9) Dance Slow Decades; 10) Enemy; 11) Windows

Selv om ikke Angel Olsens debutalbum Half Way Home gjorde henne rik på gods og gull, fikk hun mye god omtale og oppmerksomhet i de «riktige» sirklene. Musikkpressen skrev pene ting, hvor spesielt det betydningsfulle nettstedet Pitchfork la sin elsk på henne. Oppmerksomheten bidro sikkert til at hun fikk kontrakt med plateselskapet Jagjaguwar. Jagjaguwar hadde noe i nærheten av perfekt profil for Angel Olsen. Her havnet hun i selskap med likesinnede artister som Unknown Mortal Orchestra, Sharon Van Etten,  Okkervil River, Bon Iver og en lang rekke andre indie artister.

Da hun skulle spille inn sitt andre album, Burn Your Fir For No Witness, teamet hun opp med den særs erfarne produsenten John Congleton. Congleton hadde sitt eget band, den fine gjengen The Paper Chase, og hadde produsert mye av det som rørte seg i den amerikanske underskogen. Han kunne skilte med klienter som Baroness, Best Coast, Bitch Magnet, Modest Mouse og mange flere.

Da Burn Your Fire For No Witness snurret på tallerkenen for første gang en kveld i februar 2014, var det med en lett gjenkjennelig artist som hadde tatt steg siden sist. Det mest iørefallende var at musikken var «musklet opp» med Josh Jaeger på trommer og Stewart Bronaugh på bass på de fleste sangene, uten at de tok overhånd, i forhold til Olsens komposisjoner og stemme. De større arrangementene ga tvert imot mer liv til begivenhetene, og sørget for en variasjon som kledde Olsen. Små dryss av piano, keyboards og annet bidro også til en variert lytteropplevelse.

Angel Olsen hadde også tatt steg som komponist. Der hun på tross av et udiskutabelt talent var smått udefinert og uferdig på deler av materialet på debuten, var det en skarpere og mer poengtert samling sanger som presenterte seg på album nummer to. Opplevelsen av mer umiddelbare øyeblikk ble ikke ødelagt av en snikende trivialitet, slik det ofte er når sanger treffer deg med full kraft ved første lytt. Tvert imot åpnet sangene seg ytterligere etter hvert, takket være til dels originale vendinger, og karakter nok til at de stod ut fra den store hopen. Olsen bekreftet at hun hadde noe eget, som også stemmen hennes bidro til. Hun ble sikkert litt skolert av produsent Congleton, som dresserte henne inn i et mer moderne vokalt uttrykk, men ikke mer enn at egenarten hennes var tydelig. Komposisjonene og produksjonen bidro i tillegg til at Burn Your Fire For No One var mer av sin egen tid enn av fortiden, slik debuten kunne låte. Olsen tapte ikke på dèt hamskiftet, og det skal hun takke sin karakter og sine sanger for.

Olsen lot det også være plass til neddempede øyeblikk, hvor hennes vokal traff lytteren usedvanlig hardt. Til slutt på plata lå to herlige, såre sanger. Både Windows og Enemy var sterke, nære folksanger av vår tid. De stod også godt frem takket være kontrasten til de tøffere sporene, som den indierockende Forgiven/Forgotten.

Et annet høydepunkt var den syv minutter lange White Fever, som brant av innestengte følelser, i et lummert arrangement under en hviskende Olsen. Her serverte hun storstilt americana med sjelden intensitet. Lights Out hadde noe av den samme stemningen over seg, men la seg etter hvert til rette i klassisk countryrock-landskap.

Burn You Fire For No One var et album uten direkte svake punkter, selv om det også denne gangen var noen spor som seilte forbi uten å at undertegnede maktet å hekte seg på. Dét hindret ikke det faktum at Burn Your Fire For No Witness var et album servert av en brennende stemme, som allerede på album nummer to var en artist å regne med på langen. Også det store publikum fikk så smått opp ørene, og sendte plata til 71. plass i USA og 64. plass i UK. Ikke all verden kanskje, men Angel var på vei.

Rating: 7,5/10