Bohren & der Club Of Gore -Geisterfaust (Wonder cd, 2005)

1) Zeigefinger; 2) Daumen; 3) Ringfinger; 3) Ringfinger; 4) Mittelfinger; 5) Kleiner Finger

Bohren & der Club Of Gore feiret ti års jubileum som plateartister i 2005, med sitt femte album. Geisterfaust, som betyr noe i retning av «spøkelsesneve», var etter sigende oppkalt etter et brennevin gruppa hadde kommet opp med, tro det den som vil. Låttitlene var mindre oppfinnsomme enn aktiviteten på brennevinsfronten skulle tilsi. Hvorfor de valgte å titulere de fem sporene etter håndens fem fingre kan man saktens lure på. Det var uansett en fornyelse, der titlene tidligere hadde beskrevet stemningen på både den enkelte låt og det aktuelle albumet. Denne gang var signalene om innholdet mindre åpenbare. Det var ikke bilder av hverken storby natt eller hodeskalle på svart bakgrunn. Denne gangen var det en blå blomst på eggehvit bakgrunn med tittel i hvitt, med bandnavnet i svarte blokkbokstaver.

Besetningen var den samme som på de to foregående platene. Nok en gang forsøkte gruppa å videreutvikle sin «innrammede» stil. De holdt seg nemlig til samme utgangspunkt som tidligere, en stille og sakte instrumentalmusikk. Om ikke gruppa hadde vært sakte og minimalistisk tidligere, var det denne gangen enda et hakk ned i tempo. Tonene formelig dryppet ut av høyttalerne, en og en av gangen, med strekk av tilnærmet stillhet mellom hver tone. Det var en dristig tilnærming å ta uttrykket enda lenger ut i stillheten og stillstanden, og denne lytteren fikk ikke samme grep om Geisterfaust som på de to foregående albumene. Det ble tidvis noe vel stillestående over begivenhetene, som utfordret tålmodigheten en smule. Dessuten kom det sigende en følelse av ide fattigdom, der gruppa syntes å ha forelsket seg litt for mye i lyden av Bohren, og ikke hadde nok oppfinnsomme løsninger å by den langstrakte, saktegående lavaen som tøt ut av høyttalerne. Særlig det tjue minutter lange åpningssporet var en tålmodighetsprøve, forsiktig bruk av kor og tuba til tross.

Saksofonen var så godt som fraværende denne gangen, og da den omsider dukket opp med noen få strofer helt på tampen var det et lite sjokk. Et positivt sådan, som minnet lytteren på et visst savn. Om saksofon og mellotron, som ble brukt så effektivt sist, hadde vært benyttet mer også denne gangen, kunne muligens helheten blitt løftet noen hakk. Med elektrisk piano, støttet av vibrafon, som gjennomgående soloinstrument, om man kunne kalle noe et soloinstrument i den meditative tåken, ble det litt likelydende.

Med en enda større grad av innadvendthet enn tidligere, var det fornuftig å begrense seg til «kun» 58 minutters spilletid. Og om denne anmeldelsen ble avmålt, skal det understrekes at gruppa fortsatt var unikt stemningsskapende og noe for seg selv, med en beherskelse av eget håndverk til fingerspissene. Og at det fortsatt var fin lytting å få ut av Geisterfaust, men som helhet altså mindre hektende enn forgjengerne. Geisterfaust endte opp som gruppa første album som ikke var nødvendig lytting, og ble mest et tilskudd for de som var helt avhengige av Bohren & der Club of Gore.

Rating: 6,5/10