The Altered States of America (Anagram cd, 1993, 6/10), ASFs tredje livealbum, var nok en dose rå gothrock, spilt inn i løpet av en turne på andre siden av dammen. Det var fortsatt tunge innslag av elektroniske instrumenter, men rock-kvotsienten var større enn på de foregående albumene. I tillegg til tre sanger fra Open Head Surgerey og to fra Curse, hadde gruppa hentet frem to singler fra henholdsvis 1983 og 1984. Både Ignore The Machine og R.I.P. (Blue Crumbtruck) ble gjort i hissige, tungt gotiske rockversjoner og var hyggelige gjenhør. Sangene fra de Curse og Open Head Surgery var mer ujevne, selv om det hele veien var en hissig energi over begivenhetene. Lyden kunne vært noen hakk bedre, og det var neppe mange som tenkte at et tredje konsertalbum på åtte år var et tvangskjøp.

Neste trekk var lydsporet til pc-spillet Inferno. Inferno var basert på krig i verdensrommet, og var utviklet av Digital Image Design. Musikken fra spillet ble utgitt på plate som Inferno (Anagram cd, 1994, 5/10) og ble Alien Sex Fiends først instrumentalalbum. Eneste vokal på plata var enkelte snippets fra spillet (antageligvis). Musikken var rendyrket elektronisk, med en viss helning mot industrirock. Uten spillet ble Inferno relativt generisk, og hadde dramaturgi som filmmusikk. Låttitlene avslørte da også at dette var musikk designet et visuelt forløp; Take Of Tune, Space, Planet, Moon Tune, og så videre. Inferno var effektiv i så henseende, men hadde ikke spesielle kvaliteter som gjorde musikken spesielt lyttverdig i seg selv. Best fungerte det da gruppa la seg tett opp til John Carpenters lydspor til egne filmer, så som i Human Atmosphere. Da var de på sporet av noe større.

På ASFs andre og siste ordinære studioalbum på nittitallet, Nocturnal Emissions (13th Moon cd, 5/10, 1997) var all goth- og deathrock forlatt til fordel for tidstypisk elektronika med dansebeat. ASF hadde benyttet rikelig med elementer fra elektronisk dansemusikk tidligere, men denne gangen var det full konvertering. Dermed befant gruppa seg i samme musikalske landskap som svært mange andre, et landskap hvor det var enkelt å produsere musikk, men vrient å stå frem som særegne og virkelig skapende. Det var flere av åttitallets nyskapere som ramlet sammen i elektronikafellen på nittitallet, det er nok å nevne Cabaret Voltaires misærer. Dessverre klarte heller ikke AFS å utmerke seg, tvert imot. De endte opp som en av mange som forsøkte seg i dette musikalske feltet. Det aller meste av gruppas identitet, humør og mørke ble vasket bort av de irriterende tranceaktige rytmene, som gjorde at lytteren fort mistet interessen for det som foregikk. Mesteparten av Nocturnal Emissions var instrumental, og det var først når Ned Fiend sang at det nærmet seg musikk med personlighet. On A Missions mørke, mildt industrielle beat ble noe helt annet da Fiend åpnet gapet og mumlet over det hele, og skapte et stykke skarp og mørk musikk av tiden, som ble den lille beholdningen på plata.

Information Overload (13th Moon cd, 4/10, 2004) var vokalisten Ned Fiend igjen på plass, mer gammelmanns brekende arbeiderklasse engelsk enn noensinne, uten at det låt spesielt underholdende. Mer enn noe annet hørtes han lei og vrang ut, der han remjet ut fornærmelser til smått og stort, over et elektronisk lydbilde med visse innslag av industrielle gitarer. Gitarene og enkelte dubelementer var kjærkomment, og sendte tankene tilbake til ASFs storhetstid midt på åttitallet, uten at Information Overload var i nærheten av å ha samme kvalitet på materialet. Gruppa skulle dog ha honnør for å ha vendt tilbake til sin kontante, trykkende stil, her ble det ikke inngått kompromisser av noe slag. Dessverre var det likevel ikke mer enn et blekt minne av hva de presterte tidligere. Helt til slutt på plata lå en versjon av The Doors Five To One, som det var umulig å karakterisere som annet enn håpløst mislykket i sin kavende, tomme rumling.

I 2010 var gruppa tilbake med nytt album, Death Trip (13th Moon cd, 6,5/10, 2010). Åpningssporet Erazerhead antydet ny tenning hos Alien Sex Fiend, da de omsider var tilbake. Den dronende åpningen skled over i Land Of The Living Dead, som var det beste de hadde gjort på mange år, og en endelig kombinasjon av dansegulv og Batcave. Ned Fiend remjet som en gammel, ond kjerring over slamrende trommer og fett rockdrag. Voodoo var skummel på deilig vis, med skurrende gitarer over Suicidebeat og hviskende vokal. Det var et forbløffende stykke industrirock. The Hills Have Eyes var en støyballade i B-film land, stilig og moro, med tunga godt plassert i kinnet. Intensify The Treatmeant var en ond og stygg vandring i fabrikkhallen. Plata var en retur til industri og goth, og for første gang på en stund var det gøy å lytte til dem igjen. Det var riktignok et stykke mellom de store låtene og det dukket opp enkelte blundere underveis. Det var uansett en befriende, uvøren løssluppenhet over det hele, der det skranglet i vei; The Fiends hadde ikke brukt nesten 30 år i bransjen på å bli «profesjonelle».

Selv om det gikk stadig lenger tid mellom utgivelsene, holdt ekteparet Fiend det gående med Alien Sex Fiend, og Possessed (13th Moon cd, 7/10, 2018) viste at det stod til liv og vel så det. Og det på tross av at livet ikke hadde stelt pent med gjengen i årene mellom Possessed og forgjengeren. Simon Milton, gruppas gitarist gjennom mange år, døde så alt for tidlig i 2012, og Ned Fiend var utsatt for en stygg bilulykke. Den mørke, stygge Shit’s Coming Down On Me var en sterk beskrivelse av tunge tider. Possessed trakk linjene tilbake til starten av Alien Sex Fiends karriere, og koblet, som forgjengeren, danserytmer med industrirock og goth. Det låt rått, kompromissløst og overraskende  vitalt. Den lange, intense It’s In My Blood var et annet høydepunkt, som gjorde at denne lytteren undret om på om de noen gang hadde vært så kompromissløst tunge og vanskelige – på en deilig måte. De var mykere og rett ut morsomme i Gotta Get Back, som hørtes ut som americana på vrangen, dyppet i et elektronisk syrebad ala Throbbing Gristle cirka Hamburger Lady. Possessed var fri for de virkelig svake sporene, og for første gang på lenge leverte gruppa en plate som fint kunne spilles helt gjennom, og som var deres kanskje beste siden It The Album fra 1986.