The Byrds – Byrdmaniax (Columbia LP, 1971)

1) Glory, Glory; 2) Pale Blue; 3) I Trust; 4) Tunnel Of Love; 5) Citizen Kane; 6) I Wanna Grow Up To Be A Politician; 7) Absolute Happiness; 8) Green Apple Quick Step; 9) My Destiny; 10) Kathleen’s Song; 11) Jamaica Say You Will

Ballad Of Easy Rider og (Untitled) hadde gitt The Byrds et brukbart momemtum inn i det nye tiåret. Gruppa turnerte mer eller mindre kontinuerlig, og var en del av det store bildet i 1970/1971. Selv om de ikke var i teten blant tidens stjerner, hadde de hatt muligheter til å få fotfeste som en «contender» i de kommende årene. Om det ikke hadde vært for katastrofen Byrdmaniax.

Da Byrdmaniax ble utgitt i juni 1971, hadde gruppa allerede avskrevet plata som en bommert. Medlemmene skyldte på produsentene Terry Melcher og Chris Hinshaw, som i følge gruppa hadde lagt på strykere, blåsere og kordamer, uten deres godkjennelse. Dèt høres litt utrolig ut, særlig at en så bestemt mann som Roger McGuinn ikke skulle ha fått med seg noe slikt. Så skal det tillegges at The Byrds var på veien konstant, og kun hadde vært i studio i tre uker, til og fra, i perioden mellom oktober 1970 og mars 1971. Slik sett hadde produsentene sikkert anledning til å fikle med opptakene uten at McGuinns årvåkne blikk fikk med seg hva som foregikk. The Byrds forsøkte å få med på å remikse albumet, for å få bort alt overflødig gloss, men plateselskapet syntes det var brukt mer enn nok penger på produksjonen som det var.

At Byrdmaniax hadde et lite passende lydbilde var et understatement. Hva som fikk produsentene til å pakke inn The Byrds i det utdaterte, smått hjelpeløse sølet var vanskelig å forstå. Resultatet var uansett motiv helt mislykket, og svært fremmedgjørende for fans av gruppa. Her var de aller fleste spor av The Byrds identitet visket ut, enten man tenkte på jinglegitarer, countryrock eller renere folk- og countryøvelser. Melcher hadde gjort gode ting med The Byrds tidligere, og forsøkte nok å skape et «stort» orkestrert album i grenseland mellom countryrock og pop. Det lyktes han med på noen spor, men helheten ble ikke bra.

Produksjonen skal likevel ikke ha all skyld. Det var ikke all verden av materiale de involverte hadde å jobbe med heller. Det høyst middelmådige låtskriverparet Skip Battin og Kim Fowley slapp til med tre sanger, sanger som ikke fortjente plass på et Byrds album. Verst var Tunnel Of Love, en variant over Fats Dominos mest kjente triks, og så hjelpeløst at det var forunderlig at McGuinn lot det slippe til. Nesten like ille var noveltyen Citizan Kane, med et sjeldent lite passende anstrøk av tidlig New Orleans jazz. Det tredje bidraget var bedre, selv om heller ikke balladen Absolute Happiness var all verden.

McGuinn hadde nok tatt ut de beste sangene fra Gene Tryp ved forrige korsvei. På Byrdmaniax bidro han med fire komposisjoner, hvor av to var skrevet sammen med Jaques Levy, og dermed sannsynligvis påtenkt musikalen som aldri ble noe av. Klart best av de to McGuinn/Levy-sangene var Kathleen’s Song, en vakker ballade, som kledde den storstilte innpakningen. Det samme gjorde Pale Blue, også en ballade, som hans skrev sammen med Gene Parsons. Disse to var klare høydepunkter. Verre var det med den simple, kjedelige I Wanna Grwo Up To Be A Politican (sammen med Levy) og den oppblåste, overarrangerte I Trust, hvor man en gang for alle kunne konstatere at The Byrds pluss gospel kor var lik null. Om ikke I Trust var nok til å slå dette fast, ble det tømret fast av gospellåten Glory, Glory, som ble blek om nebbet i McGuinns versjon.

Clarence White skrev ikke mye materiale, men bedro selvsagt med gitarspill og sang. Hans eneste komposisjon var den instrumentale bagatellen Green Apple Quick Step (sammen med Gene Parsons). Han kom bedre fra det som på versjonen av Helen Carters (The Carter Family) My Destiny, som han sang på utsøkt, tilbakeholdent vis. White sang også på Jackson Brownes sterke vise Jamaica Say You Will. Dessverre var sistnevnte plaget av et voldosmt arrangement, men ikke mer enn at både låten og White kom gjennom på fint vis.

Byrdmaniax gikk til 46. plass i USA, men komme ikke inn på listene i UK, deres tradisjonelt sterkeste marked. Dèt er til å forstå.

Rating: 4,5/10