Angel Olsen – My Woman (Jagjaguwar LP, 2016)

1) Intern; 2) Never Be Mine; 3) Shut Up Kiss Me; 4) Give It Up; 5) Not Gonna Kill You; 6) Heart Shaped Face; 7) Sister; 8) Those Were The Days; 9) Woman; 10) Pops

«the complicated mess of being a woman.»

Som hankjønn var det selvsagt ikke mulig å forstå «det kompliserte kaoset det er å være kvinne», for å sitere Angel Olsen. Men at det ut av Olsen maleriske beskrivelser av sitt eget liv kom et flott album var det lett å konstatere.

My Woman, Angel Olsens tredje album, ble utgitt i september 2016, og fikk overstrømmende mottagelse hos kritikere i de fleste leire. Også publikum, som hadde begynt å åpne ørene allerede ved forrige korsvei, var med og listeplasseringer begynte å skli på plass. My Woman var med på å plassere Angel Olsen som en indie-rock stjerne, med bred appell. Forvandlingen fra «undergrunnssangerinne» hadde skjedd i løpet av  tre album, og var vel fortjent.

Det var ikke vanskelig å forstå Olsens tiltrekning. Hun fremstod smart, sårbar og tøff på samme tid, med en sjeldent «personlig» fremtoning i både stil og opptreden. Musikalsk  var også My Woman et stort steg opp og frem i rampelyset. Uten at hun fullt ut forlot sitt modus operandi, var musikken lettere tilgjengelig, mer poporientert og tidvis aor-inspirert. De fleste amerikanske indie-sangerinner føler på et eller annet tidspunkt behov for å slippe løs sin indre Stevie Nicks. Så også Angel Olsen, og på deler av materialet her skinte inspirasjonen fra Fleetwood Mac og annet tidløs, kommersiell pop gjennom. Det beste eksemplet kom fire og et halvt minutt inn i den lange Sister, hvor det hele ble løftet til himmels, og du plutselig trodde du satt i kjellerstua i året 1977, med Rumours på spilleren. Fabelaktig.

De løftede produksjonsverdiene og det enkle, men effektive stjernestøvet som produsent Justin Raisen drysset over musikken, bidro også til tilgjengelighet og tiltrekning. Raisen hadde jobbet med blant andre Sky Ferreira, Ariel Pink og Santigold, og hadde sans for pop en smule til venstre for senter. Hans hånd var åpenbar på et spor som Intern, hvor Olsen fløt rundt i et synthlandskap, ulikt alt annet hun hadde gjort tidligere. Viktigst var likevel at Olsen hadde skrevet sine beste sanger så langt. My Woman bestod av ti sterke komposisjoner, som hadde den evige kvaliteten at de tiltrakk umiddelbart og samtidig hadde mye å by over tid. Sangene var mindre snirklete og rettere i linjene, men samtidig komplekse nok og varige. Til tross for en mer tilgjengelig og polert lyd, var det godt liv i plata. Olsen ble backet av en kvintett, og mesteparten av musikken ble spilt inn på direkten.

Tekstene var variasjoner over kjærligheten irrganger, ofte med fokus på det proble-matiske ved forhold og ikke-forhold. Hennes beskrivelser av tro og tvil i kjærligheten gjorde henne ikke nødvendigvis til en ny Joni Mitchell, men det var lett å få sympati med Angel, og det var sikkert mange som fikk trøst i tekstene hennes. My Woman var et album å dykke ned om man ønsket dybde og kontemplasjon, samtidig som det var rett ut underholdene lytting om man kunne ville ha underholdning.

My Woman hadde en effektiv dramaturgi, oppnåd gjennom sangenes rekkefølge. Side en (på vinylplaten) var full av korte, uptempo sanger. På side to var det gitt plass til lange, vàre sanger. Til sammen dannet de to sidene en uvanlig helhet. Kombinasjonen av Interns synthpop, Never Be Mines klassiske pop og Shut Up Kiss Mes bastante rock var en herlig innledning på albumet, som likevel hadde sine ypperste øyeblikk i de mer drømmende fantasiene på side to, der nevnte Sister – en klassiker! – , den utflytende hviske-balladen Those Were The Days, tittelsporets tunge lament over hennes eget liv, og den avsluttende pianoballaden Pops var det ypperste hun hadde laget til dato.

Rating: 8/10