Bohren & der Club Of Gore – Dolores (Ipecac cd, 2008)

1) Staub; 2) Karin; 3) Schwarze Biene (Black Maja); 4) Unkerich; 5) Still am Tresen; 6) Welk; 7) Von Schnäbeln; 8) Orgelblut 9) Faul; 10) Welten

På tross av at Geisterfaust var en liten nedtur, var det med forventing undertegnede satte Dolores i spilleren første gangen. Det hadde gått tre år siden sist, og suget etter ny musikk fra den originale kvartetten begynte å merkes. Gledelig nok var Dolores en bedre plate enn forgjengeren.

Forgjengeren opplevdes som en smule matt og preget av mangel på nye ideer, og en første lytt til Dolores avslørte heller ikke en storstilt fornyelse. Likevel ble det etter gjentatt lytting avslørt et annet løft over musikken denne gangen, og plata ble mer spennende lytting, selv om det fortsatt var et stykke opp til de største høydene fra de fire første platene.

På Dolores var saksofon mer fremtredende enn sist, noe som brøt opp den ensidige bruken av tangenter fra forrige gang. Låtene var gjennomgående kortere enn tidligere, med ti spor med en samlet spilletid på 58 minutter. De varierte i spilletid fra tre til åtte minutter. Dèt skapte en økonomi, som var tiltrengt etter forgjengerens milde idetørke. Denne gangen utforsket Bohren ideene innenfor strammere rammer, noe som gjorde lyttingen lettere og mindre utmattende.

Åpningssporet Staub var et høydepunkt, der opplevelsen av å oppholde seg i et kirkerom møtte lytteren innledningsvis, før den typiske, tunge perkusjonen slo inn. Da var det godt å ha gruppa tilbake! Elektrisk piano slo an èn og èn tone i klassisk Bohren stil, mens dronende, kirkeorgelaktige keyboards fløt under hele veien, mens synthesizeren skapte en effekt av koring fra dypet av munkenes kammer. Nærlytting avslørte Staub som et høydepunkt i Bohren-katalogen, med en nyfunnet detaljrikdom og hyperorganisk produksjon. Det minnet også lytteren om hvilke intense stemninger og følelse av drama de fire tyskerne kunne skape, når de var i det rette hjørnet.

Noen ganger kom gruppa litt vel nærme taffeljazzen, som i den søtladne Karin. Da var Unkerich en bedre løsning i dèt landskapet. På de to låtene var Bohren nærmere tradisjonelle melodier enn noen gang tidligere, og i et så pass satt format som på Karin forsvant mye av gruppas særpreg. Likevel var den gjennomgående bruken av mer tradisjonelle melodier enn tidligere en styrke for albumet.

Aller best var Dolores da gruppa fordypet seg i drømmende melodier og følelsen av «løse» tilstander, med en svært stemningsskapende bruk av synthesizer, som lå som et slør over rytmeseksjonen. Dette ble effektivt brukt på låter som Schwarze Biene (Black Maja), Still Am Tresen og Welk. Særlig Schwarze Biene (Black Maja) var storstilt, og platas høydepunkt sammen Staub.

Von Schnäbeln var et stykke ren vibrafonambient, som i tre minutter sendte lytteren ut i tilnærmet vektløs tilstand, langt ute i rommet. Det var som om man besøkte Dolores, kvinnen på omslaget, i en gjennomsiktig alternativ virkelighet. Følelsen holdt seg vedlike i den påfølgende Orgelblut, som benyttet det stramme, reverbtunge perkusjonsanslaget fra Black Earth til god effekt.

Dolores var luftig og slapp lyset inn, i større grad enn hva Bohren hadde gjort tidligere. Det kledde gruppa på dette tidspunktet i karrieren, hvor opplevelsen av at ideer var undersøkt til det fulle ble erstattet av ny oppfinnsomhet og glede over å komme videre, med modus operandi i behold. Selv om det fortsatt var enkelt å finne inspirasjonen fra Badalamentis Lynchmusikk og ånden fra doommetal, var Dolores på sitt sære vis en slags endelig frigjøring fra disse karakteristikkene, og slik sett en frigjøring fra alle forbilder og inspirasjoner: Bohren var kun seg selv.

Rating: 7,5/10