Banco – Di Terra (Ricordi LP, 1978)

1) Nel Cielo E Nelle Altre Cose Mute; 2) Terramadre; 3) Non Senza Dolore; 4) Io Vivo; 5) Nè Più Di Un Albero Non Meno Di Una Stella; 6) Nei Suoni E Nei Silenzi; 7) Di Terra.

I løpet av 1977 og 1978 gikk mange progband på de nye skjærene punk/new wave og disco. De progressive artistene, med sitt pompøse teater og storstilte «ambisjoner», ble plutselig til allmenn latter, enten man sverget til punk og new wave, eller ga seg hen til hedonistisk lek på dansegulvet. I tillegg var mye av den kreative saften ute av den progressive bevegelsen da man nådde 1977. Mange av artistene som ikke tok inn over seg nye impulser, leverte ofte album somvar en skygge av det de hadde produsert tidligere. Noen få, som Yes og Genesis, maktet å fornye seg og fortsette å selge mye plater, men de var i mindretall.

Etterhvert skulle også Banco forsøke seg på en fornying, og gå ettertrykkelig på snørra i et mageplask av italopop. Det skjedde imidlertid først et par år lenger ned i veien, for i 1978 slapp de et storstilt samarbeid med Orchestra dell’Unione Musicisti di Roma. Banco realiserte med andre ord mange progressive musikeres våte drøm; samarbeid med et klassisk symfoniorkester. Denne type samarbeid hadde det vært flere av. Både Deep Purple, Moody Blues, Procol Harum, Rick Wakeman og andre hadde forsøkt seg, med særdeles blandet hell. Det hindret ikke Banco å gjøre det samme, og det i 1978, hvor et slikt samarbeid må ha vært omtrent det minst hippe man kunne foreta seg.

Di Terra var et viktig album i Bancos katalog, både fordi det var en spesiell utgivelse, og i kraft av å representere endestasjonen for gruppas progressive periode. Riktignok inneholdt også de neste albumene progressive elementer, men disse skulle sakte men sikkert bli helt utradert av deres musikalske meny, der de ga seg hen til mer kommersielle lydbilder utover på åttitallet.

Di Terra var en symfonisk suite i syv deler, skrevet av brødrene Nocenzi, sammen eller hver for seg. Albumet var instrumentalt, og vokalist Di Giacomo dukket kun opp som forfatter av det «symfoniske» diktet som ga navn til de syv delene. Bancos samspill med stort orkester fungerte godt, det hele opplevdes som et naturlig hele, med en orkestrering som balanserte det symfoniske og det populærmusikalske. Det låt aldri forsert eller tilgjort, slik det ofte gjorde på denne type samarbeid. Den vante opplevelsen av et rockeband som pøste på med sitt, og kun fikk ekstra staffasje fra symfoniorkesteret, ble unngått. Slik sett lå musikken nærme deler av Bancos tidligere instrumentale utskeielser, på de tre første albumenes symbiose av rock, folk, jazz og improvisasjon, dog forsterket med flere teksturer og enda tyngre inspirasjon fra senromantisk klassisk musikk. Di Terra ble dermed et vellykket samarbeid. Særlig var tangentene til brødrene Nocenzi med på å gi Di Terra enden av den rød tråden som gikk gjennom Bancos album opp til dette punktet.

Vellykket ja, men likevel opplevdes musikken tidvis litt «tom». Flink, interessant og vakker, men ikke gripende på det viset Banco var på sine første tre album. Det ble bitvis litt trivielt, uten den skarpe følelsen av nødvendig, italiensk inderlighet, som fantes på  de tre første platene. Det kan selvsagt skyldes savnet av vokalist Di Giacomo, men ikke kun det; Di Terra var mindre engasjerende etter gjentatte lyttinger, enn forventet etter et par lytt; Di Terra var ikke så mye mer enn det den var etter de første besøkene i dens verden. Temaer og melodiløp var tidvis stiliserte og lite originale. Tilbake stod en god, men ikke fantastisk plate. Ble dèt tatt som utgangspunkt, var det et trivelig album å ha i samlingen. Di Terra hørte med for å forstå Banco, den var god å plukke frem en gang i blant, og bør høres av alle med interesse for progressiv rock fra Italia.

Rating: 7/10