The Byrds – Farther Along (Columbia LP, 1971)

1) Tiffany Queen; 2) Get Down Your Line; 3) Farther Along; 4) B. B. Class Road; 5) Bugler; 6) America’s Great National Pastime; 7) Antique Sandy; 8) Precious Kate; 9) So Fine; 10) Lazy Waters; 11) Bristol Steam Convention Blues

Skihoppere som tryner stygt får som regel råd om å komme seg raskt opp i bakken igjen, for å komme seg over skrekken og gå videre. Det var neppe det som inspirerte The Byrds til nye innspillinger rett etter fadesen Byrdmaniax, men faktum var at Farther Along var ute i butikkene kun fem måneder etter forgjengeren. Under et opphold UK sommeren 1971 gikk gruppa i studio og spilte inn mer eller mindre et helt album i løpet av en uke. Denne gangen produserte de selv. Terry Melcher, som de skylden for den forrige fadesen, fikk ikke fornyet tillit.

Det var ikke tvil om at gruppa greide seg bedre på egenhånd. Farther Along var et bedre album enn Byrdmaniax, selv om det fortsatt var langt opp til gamle høyder. Det var åpenbart at Roger McGuinn hadde mistet mye av futten og kanskje også interessen for The Byrds. Han bidro med kun èn egen låt (pluss en sammen med resten av bandet), og hadde etter sigende samtaler med de øvrige fire opprinnelige medlemmene om en gjenforening av den mest legendariske Byrds-besetningen. Han syslet også med tanken på en solokarriere. Ting var med andre ord på vei utfor for McGuinn, Parsons, White & Battin, og Farther Along ble deres siste sprell. Plata ble oppskriftsmessig nok ingen suksess, og nådde kun 152. plass i USA. I UK var The Byrds heller ikke denne gangen å se på salgslistene.

Farther Along var en drøy halvtimes vandring på kjente musikalske stier. Her var det country, countryrock, klassisk rock og rock & roll. Lyden var rustikk og varm, med en smak av våt jord. Låtmaterialet var bedre enn forrige gang, McGuinns beskjedne bidrag til tross. Farther Along var hyggelig og uforpliktende lytting, som var helt ok så lenge det stod på, men var på ingen måte en nødvendig plate. Likevel, en slags verdig avslutning på denne utgaven av The Byrds var det, ujevnheter til tross. Plata har fått litt vel hard medfart av fans og kritikere i etter tid.

Tittelsporet var et høydepunkt. Clarence White sang den tradisjonelle country/folkballaden med innlevelse, og her viste denne utgaven av The Byrds at også de behersket harmonisang. Farther Along var også med på Flying Burrito Brothers andre album, og har fått en mytisk status i ettertid. Den ble sunget av Gram Parsons og Bernie Leadon i Whites begravelse i juli 1973. Clarence White ble drept i en tragisk bilulykke, 15. juli 1973. White sang også Bugler, nok en hyllest til menneskets beste venn, det var vel den tredje i rekken fra The Byrds. Og den klart beste. En sterk countrylåt med herlig arrangement, skrevet av Larry Murray.

Det tredje virkelig gode sporet på plata var Bob Rafkins ballade Lazy Waters, hvor harmonisangen igjen var utsøkt, og gitarspillet likeså. McGuinns Tiffany Queen var heller ikke verst, selv om den ikke var i nærheten av hans største øyeblikk. En litt gammeldags rocker med linjer tilbake til femtitallet, som fungerte greit som åpning på plata. Gene Parsons Get Down Your Line holdt også mål, med sin teint av psykedelia i countryrockmiksen.

Resten var blodfattig. Battin og Fowley slapp til med to sanger, og nok en gang var det tett på katastrofe. Særlig den singelutgitte (!) America’s Great National Pastime var fryktelig. Hvordan kunne de?

Smaken av femtitalls rock & roll var sterk på deler av Farther Along, som i nevnte Tiffany Queen, So Fine (fra 1959, opprinnelig av The Fiestas) og B.B. Class Road. Dèt var hyggelig nok, uten at taket løftet seg.

Rating: 6/10