Banco – Canto Di Primavera (Ricordi LP, 1979)

1) Ciclo; 2) Canto Di Primavera; 3) Sono La Bestia; 4) Niente; 5) E Mi Viene Da Pensare; 6) Inferno Città; 7) Lungo Il Margine; 8) Circobanda.

Banco rakk ytterligere to album før verden forlot syttitallet og vendte ansiktet mot et nytt tiår. Først kom studioalbumet Canto Di Primavera og deretter liveplata Capolinea.

På Canto Di Primavera  søkte Banco et lettere musikalsk uttrykk, og blandet ut den progressive rocken med popmusikk og lett jazz fusion. I tillegg var det sedvanlige skråblikket mot italiensk folkemusikk fortsatt til stede. Canto Di Primavera ble det mest tilgjengelige albumet gruppa hadde utgitt så langt, og brakte dem såvidt inn igjen på de italienske hitlistene, etter at tunge Di Terra ikke hadde gjort noe av seg salgsmessig. En 36. plass på listene var nok gruppa sikkert likevel ikke fornøyd med, de var tross Di Terra vant til å bevege seg langt høyere.

Hvorvidt Canto Di Primavera var en bevisst tilpasning til markedet, eller kun et behov for å søke nye veier musikalsk vites ikke, men resultatet ble i alle fall det minst interessante albumet gruppa hadde laget så langt. Plata hadde kortere låter, enklere melodilinjer og en generelt lysere stemning enn tidligere. Det var fortsatt solide porsjoner progressiv rock å finne, men også spor som ble dominert av trivielle popløsninger, og ballader som ikke hadde den originaliteten Banco hadde skjemt bort lytterne med tidligere. De progressive sporene var også skjemmet av polert fusion, som ikke nødvendigvis var direkte plagsom, men som totalitet ble Canto Di Primavera mindre interessant lytting, og tidvis kjedelig.

Vokalist Di Giacomo kom ikke til sin rett på de mest trivielle sangene. Hans voldsomme patos hadde hatt godt av å bli holdt i ørene av utfordrende arrangementer og melodier. Da han slapp seg løs på enkle poplåter og ballader, ble det rett og slett for mye sentimentalitet og store følelser. Summen av vokalens føleri og de trivielle musikalske løsningene gjorde at lytteren satt igjen med følelsen at Banco solgte seg billig.

Lyden av Canto Di Primavera var heller ikke av tidligere standard. Der Banco hadde foretatt en forsiktig oppdatering av produksjonsverdiene på Come In Un’ Ultima Cena, med godt resultat, låt Canto Di Primavera i overkant plastisk og elektronisk. Det bærende samspillet mellom brødrene Nocenzis tangentinstrumenter var fortsatt til stede, og det var flere minneverdige komposisjoner her, men bruken av elektroniske keyboards og piano ødela opplevelsen av nærhet og inderlighet, som var så tilstede på de tidlige albumene. Det var synd, for spor som Ciclo, Inferno Citta’ og Lungo Il Margine hadde  noe for seg. Her strakk Banco seg litt ut i tid, og i retning av tidligere bravader. Disse sporene bør høres, som et minimum.

Canto Di Primavera var på ingen måte provoserende dårlig,  men var klart svakere enn de foregående utgivelsene.

Rating: 6/10