Bohren & der Club Of Gore – Piano Nights (Ipecac cd, 2014)

1) Im Rauch; 2) Bei rosarotem Licht; 3) Fahr zur Hölle; 4) Irrwege; 5) Ganz leise kommt die Nacht; 6) Segeln ohne Wind; 7) Unrasiert; 8) Verloren (alles); 9) Komm zurück zu mir 

Det gikk seks år før Bohren var tilbake med album nummer syv. I mellomtiden slapp de en ti minutter lang singel (Midtleid Lady) i 2009, og en EP i 2011. EPen Beleid inneholdt overraskende nok et spor med vokal. Bohren med sang! Da stod ikke verden mer enn så vidt til påske. Det var Mike Patton (Faith No More og hundre andre prosjekter) som fikk æren på Catch My Heart, en cover av det tyske metalbandet Warlocks låt fra 1985. Både fornying og et vink tilbake til inspirasjonskildene der altså.

På Piano Nights var gruppa tilbake i velkjente trakter. Omslaget var uvanlig til Bohren å være. Der satt en langhåret yngling ved et piano, på et bilde som så ut som om det var fra syttitallet, i svart/hvitt. Han hadde et blikk som enten lyste av frykt eller av irritasjon over å ha blitt forstyrret, eller aller helst begge deler? Bildet minnet lytteren på Piano Nights «ufarlige» spenninger.

Piano Nights fulgte i sporene etter de foregående albumene, med den saktegående doomjazzen gruppa hadde gjort til sin. Den begrensede paletten og det gjennomgående seige tempoet gjorde det etter hvert vanskelig å skille både låter og album fra hverandre, og det var ikke til å nekte for at det snek seg inn en viss lyttetretthet på Piano Nights. Det var færre virkelig gode ideer denne gangen enn på vellykkede Dolores. De to platene hadde likevel mye til felles, og særlig den nyvunnede evnen til å dele opp musikken i kortere spor, gjorde det enklere å få ørene rundt det hele, selv om spenningen noen ganger var fraværende.

På et ujevnt album var åpnings- og avslutningssporene den store beholdningen. Både Im Rauch og Komm Zurück Zu Mir sendte tankene til doomkongene i Earth, cirka The Bee Made Honey In The Lions Skull. Det var den samme følelsen av en lav, men intens flamme, men selvsagt med piano, vibrafon og saksofon fra Bohren, som erstatning for Earths varme flom av gitarer. På Komm Zurück Zu Mir dukket det faktisk opp en gitar, med særdeles oppfriskende effekt. Det var to svært vellykkede spor, varme og lumre i sin tilbakeholdte lidenskap, og soleklare høydepunkt på et ujevnt album.

Piano Nights inneholdt noen av gruppas mykeste og mest melodiøse uttrykk så langt. Det sendte deler av plata farlig nær taffel, fine detaljer til tross. Eksempelvis Segheln Ohne Wind tråkket ut i suppa og ble triviell kitsch. Det var en balanse Bohren hadde hatt fingerspissfølelse for tidligere, men denne gangen glapp det litt.

Piano Nights brakte lite nytt til bordet og ble sammen med Geisterfaust det minst nødvendige Bohren-albumet.

Rating: 6,5/10