The Byrds – Live At The Royal Albert Hall (Sundazed cd, 2008/1971)

1) Lover Of The Bayou; 2) You Ain’t Going Nowhere; 3) Truck Stop Girl; 4) My Back Pages; 5) Baby, What You Want Me To Do; 6) Jamaica Say You Will; 7) Black Mountain Rag/Soldier’s Joy; 8) Mr. Tambourine Man; 9) Pretty Boy Floyd; 10) Take A Whiff; 11) Chestnut Mare; 12) Jesus Is Just Alright; 13) Eight Miles High; 14) So You Want To Be A Rock’n’Roll Star; 15) Mr. Spaceman; 16) I Trust; 17) Nashville West; 18) Roll Over Beethoven; 19) Amazing Grace

Konserten The Byrds holdt i Londons Royal Albert Hall 13. mai 1971 ble festet til tape, men var aldri ment for annet enn gruppa selv, for å brukes som referanse for egen innsats på scenen. Opptakene hadde vært i McGuinns eie siden den gang da, og ble gjenoppdaget i hans garasje flere tiår senere. Det kresne retroselskapet Sundazed tok på seg oppdraget, og i 2008 ble opptakene gitt ut på cd og dobbelLP.

Sundazed skal ha honnør for at de ga ut dette materialet, både for de det var historisk viktig, men også for de det var mye god musikk å finne på opptakene, dog med mest appell til dedikerte Byrdsfans. Og de er det som kjent en del av.

I 1970 og 1971 hadde The Byrds fått en ny vår, mye takket være den brukbare salgs- og kritikersuksessen (Untitled). Gruppa spilte i følge McGuinn cirka 200 konserter i året på denne tiden. I USA var det konserter på colleger og diverse auditorium med plass til opp til 5000 mennesker. I land som Tyskland, Nederland og UK spilte de for enda større publikum.

Med et slikt aktivitetsnivå ble gruppa særdeles samspilt. I tillegg holdt de seg til stort sett samme setlisten i årevis. Dermed var det en samspilt gjeng med et kontant sett som besøkte Royal Albert Hall denne kvelden i 1971.

Det 19 sanger lange settet bestod av gruppas etter hvert patenterte blanding av country, countryrock og rock & roll. Her var det plass til materiale fra de senere albumene, men også de ikoniske låtene fra tidlig i karrieren, så som Mr. Tambourine Man, So You Wan’t To Be a Rock ‘n’ Roll Star, Mr. Spacemen og Eight Miles High. Eight Miles High hadde utviklet seg til å bli et monster med 18 minutters spilletid. Her hev gruppa seg ut i improvisasjonene, men heller ikke denne gangen ble det særlig mer enn hyggelig lytting. Både McGuinn og Clarence White var fantastiske gitarister, men trivdes nok best med strammere låtstrukturer rundt seg. Midtveis var det plass til et lenger bass-tromme parti, etter sigende for å gi de to gitaristene tid til en røykepause (!). Så mye for artistisk inspirert improvisasjon.

I motsetning til konsertopptaket fra 1969 (Live At The Fillmore), delte medlemmene denne gangen på vokaljobben. Det var ikke dumt, særlig Clarence White var en habil sanger, og McGuinn var ikke like uanstrengt fra scenen som han tilsynelatende var i studio.

De fire medlemmene kom alle fra folk og bluegrass, og koste seg med et akustisk parti i konsertene, der de dro gjennom Black Mountain Rag, Mr. Tambourine Man, Pretty Boy Gloyd og Takk A Whiff On Me. Det gjorde de med bravur, og nok en gang ble man sittende med hakeslepp av Clarence White.

Det var også gode versjoner av klassikere som Lover Of The Bayou, Jamaica Say You Will, Chestnut Mare og Jesus Is Just Alright. Alle sanger som viste at «det sene» Byrds hadde noe for seg, selv om studioplatene var så som så.  Verre var det med tramperocken i Jimmy Reeds Baby, What You Want Me To Do og Chuck Berrys Roll Over Beethoven. Da ble det traurig boogie uten mål og mening. De rettet opp litt av inntrykket etter ‘Beethoven med en to minutter lang acapellaversjon av Amazing Grace. Hallelujah!

Uansett, det må ha vært stas å vært tilstede i Royal Albert Hall denne kvelden, og plata bør høres av alle fans. Andre bør starte med den seks album lange gullrekken fra 1965 til 1968.

Rating: 7/10