Bardo Pond – Lapsed (Matador cd, 1997)

1) Tommy Gun Angel; 2) Pick My Brain; 3) Flux; 4) Anandamide; 5) Green Man; 6) Straw Dog; 7) Aldrin

Hvoretter Bardo Pond tok turen tilbake fra det ytre rom og returnerte til jordkloden, nærmere bestemt en garasje i et dårlig strøk i Philadelphia, på en altfor varm eksos stinkende sommerdag, for deretter å returnere til de ytre galakser. Eller noe sånt.

Lapsed, Bardo Ponds tredje studioalbum bød en viss justering av det musikalske utrykket, uten at gruppa var annet enn gjenkjennelig. Lapsed var konsentrert, om ikke direkte fokusert. Der forgjengerne begge hadde strukket seg ut over 75 minutter, nøyde Lapsed seg med syv spor unnagjort på 47 minutter. Avslutningen Aldrin stod for 14 av disse minutter. De seks resterende sporene var dermed unnagjort på en drøy halvtime.

Lapsed seks første spor var en reorientering, fra utflytende spacerock og støyfantasier til  rock-som-rock; mer grunge, noiserock og hardrock denne gangen, uten at det var en tilnærming til mainstream eller klassisk rock. Bardo Pond var like kranglete og unnvikende som før, om ikke mer enn noen gang så. Støykvotienten var økt betydelig, der fuzz og gørr fra gitarene så godt som druknet resten av instrumentene.

Åpningen med Tommy Gun Angel var en overraskelse, der noe som kunne minne om støypop og shoegaze ble gitt en voldelig gitarmasering. Gitarstøy blødde over i Sollenbergers vokal, som ble enda fjernere enn tidligere, der den kjempet en håpløs kamp mot brødrene Gibbons rifforama og fuzz. Tommy Gun Angel viste både en forenkling og en vei videre, etter de to tunge forgjengerne. Og de som måtte ha blitt forledet til å tolke de løftede produksjonsverdiene på Amanita som en vei mot det lettere tilgjengelige, fikk de illusjonene ødelagt av den støyende, røffe lyden på Lapsed.

Tommy Gun Angel gikk over i nestenballaden Pick My Brain, hvor akustiske gitarer og slidegitar blandet seg med gitardroner og Sollenbergers grusproduserte, sjeldent innbitte vokal. Pick My Brain var psykedelisk blues av sjeldent kaliber. Presentert på trammen med akustisk gitar dypt nede i Mississippi-deltaet kunne den ha gått for en gammel blues. Flux hentet lytteren inn igjen, der feedback ala Sonic Youth møtte lytteren, før det sløye kompet ramlet inn. Gitarene var som hentet fra en middels bootleg fra Neil Young og Crazy Horse 1990-turne (Weld). Flux ramlet fremover, på stive og vonde bein, med hodet fylt av psykedeliske teksturer. Den var nærmere debutens lo-fi øvelser enn noe annet.

Støysonden Anandamide sendte lytteren over i Green Man, som innledningsvis lot ørene hvile i en enkel bassfigur, før gitarene ramlet inn i begge høyttalere, med klagende, lengtende toner i episk psychrock, med inspirasjon fra Spacemen 3 og Hawkwind.

Med Straw Dog var Bardo Pond over i blues som støyrock, med flak av slidegitar i miksen. Straw Dog var kort, insisterende og totalt kompromissløs; slem og vanskelig, men med en indre skjønnhet, kanalisert gjennom Sollenbergers slørete vokal; da var Bardo Pond tett på unike.

Avslutningen med Aldrin tok Lapsed bort og ut, og over i spacerock som Pink Floyd cirka 1969. Bassen duppet over enkle trommefigurer, gitarstøy murret dypt i venstre høyttaler og  Sollenberger var lenger fremme i lydbildet enn noe annet sted på plata. Bardo Pond behersket kunsten å skape lindrende og samtidig hektende spacerock av moderne kaliber, og viste dèt nok en gang på den korrekt titulerte Aldrin.

Lapsed viste en endring og fornyelse, og resultatet ble rimelig vellykket. I forhold til den storstilte Amanita var det et lite knepp ned, men det var bedre at de tok noen skritt videre (eller til siden) enn å forsøke å gjenskape en tidligere suksess. Og Lapseds psykedeliske, monolittiske gitarfjell, kontrollerte kaos og feedback stod uansett godt på egne bein.

Rating: 7,5/10