Bardo Pond – Set And Setting (Matador cd, 1999)

1) Walking Stick Man; 2) This Time (So Fucked); 3) Datura; 4) Again; 5) Lull; 6) Cross Current; 7) Crawl Away; 8) #3

Parallelt med aktiviteten i Bardo Pond syslet medlemmene med blant annet prosjektet Hash Jar Tempo, hvor de samarbeidet med den australske gitaristen Roy Montgomery. Montgomery var noe av legende i avantrock-undergrunnen, med en rekke soloplater og samarbeidsprosjekter på samvittigheten, blant annet bandet Dadamah. Bardo Ponds tredje og fjerde studioalbum, Lapsed og Set And Setting, ble utgitt i veksel med to sterke, helt improviserte album fra Hash Jar Tempo, som begge er verdt å søke ut.

På Set And Setting var trommeslager Joe Culver ute av dansen. Han ble ikke erstattet til Set And Setting. Bardo Pond fortsatte som kvartett, og gitarist John Gibbons tok seg av perkusjonen. Culvers fravær endret lite. Bardo Pond var fortsatt sitt unike jeg. Albumtittelen og enkelte låttitler bekreftet at de kjørte på med sitt.  Set And Setting var begrepet Timothy Leary, LSD-guru og motkulturell mangesysler, introduserte i 1961. Det betød noe sånt som personers innstilling («mindset») og fysiske og sosiale omgivelser («setting»). Tittelen understreket at Bardo Pond var dypt forankret i den psykedeliske motkulturen, noe som smittet over på musikken deres i friskt monn. Låt tittelen Datura sa også sitt. Datura, en del av piggeple slekten, inneholder stoffer som er brukt av diverse urinnvånere som hallusinogener gjennom uminnelige tider.

Også musikalsk var gruppa lett gjenkjennelig. Det var fortsatt gnagende, seige gitarer som dominerte, med ett stykk Gibbons i hver sin høyttaler, gnagende ut riff og soloer kontinuerlig plata gjennom. Vokalist Sollenberger var også hjertelig tilstede, med sin særegne, slørete røst, svevende over gitarmonolittene som en hjemløs ånd. Set And Setting bød ikke på store overraskelser for de som hadde lyttet til forgjengerne, men hadde sin egen karakter og verdi.

Set And Setting bestod av åtte spor på 49 minutter, hvor det lengste strakk seg til 11 minutter. Plata var mindre støyende enn den overstyrte, nestenstygge Lapsed, og var nærmere Amenita i produksjon; renere, klarere. Stemningen på Set And Setting var noe eget; dyp, psykedelisk blues. Set And Setting slepte seg frem over tunge stemninger av mismot og utenforskap. Set And Setting låt ekstremt ensom i all sin gitarprakt, en stemning som ble kraftig forsterket av Sollebergers «ute» vokal.

Den blå stemningen ble satt umiddelbart på åpningssporet Walking Stick Man. Her viste John Gibbons at han også var en habil trommeslager, i tillegg til at han og broren gitargnudde seg gjennom elleve minutters støyballaderier, under en sjeldent indignert Sollenberger. Et høydepunkt. Dèt var også en påfølgende This Time, en av Bardo Ponds mest fengende låter, hvor gitarene løftet en nydelig melodi frem gjennom lydveggen og ut i lyset.

Instrumentalen Datura bød på sære løp av østlig inspirasjon. Også Cross Current fortjente oppmerksomhet, der Sollebergers elektrisk fiolin ble blandet inn i gitarstøyen, og gjorde coctailen enda mer psykedelisk dirrende utrygg. Crawl Away var tilbake i bluesen fra åpningssporet; døsig, døsig.

Den akustiske snutten #3 avsluttet det hele, og pekte frem mot neste album.

Rating: 7,5/10