Banco Del Mutuo Soccorso – Banco (CBS LP, 1983)

1) Ninna Nanna; 2) Lontano Da; 3) Moby Dick; 4) Pioverà; 5) Allons Enfants; 6) Velocità; 7) Moyo Ukoje; 8) Traccia III

Av de fire albumene fra åttitallet, som utgjorde Bancos «pop-periode», var 1983-albumet «Banco» det beste. Dog uten at det var grunn til å finne frem champagnen av den grunn. Konkurransen var særdeles svak. De tre øvrige albumene gruppa ga ut mellom 1980 og 1985 var skampletter i en ellers solid katalog, og «Banco» unngikk med nød og neppe det samme stempelet.

Gruppa holdt seg også denne gangen hovedsakelig til popmusikk, men «Banco» var ikke fullt så påtatt lystig og hysterisk publikumsfrieriende som forgjengeren. Lydbildet var mindre polert og det låt mer organisk og naturlig, noe som bidro til at medlemmenes ferdigheter og samspill kom bedre til sin rett, uten at resultatet var i nærheten av det gruppa presterte av storstilt musisering på syttitallet. Til det var rammene for trange og konforme.

I tillegg til et noe mer sympatisk lydbilde, var stemningen bedre tilpasset vokalist DiGiacomo denne gangen. Det hvilte en sår, melankolsk stemning over «Banco». Dèt gjorde det mer givende å lytte til plata – man fikk i alle fall ikke lyst til å løpe av gårde i ren skrekk. Så var det likevel langt til mellom de store store høydepunktene. Det skyldtes  hovedsakelig et flatt låtmateriale. For selv om de verste katastrofene ble unngått, med unntak av den sippete balladen Allons Enfants, var jevnt over lite å hente, utover de første lyttingene.

Gruppa forsøkte seg på et nikk tilbake til sin stolte fortid på det avsluttende sporet Traccia Tre, som sikkert var ment å skulle følge opp Traccia og Traccia II fra syttitallet. Dèt forsøket falt temmelig flatt til jorden, i sin oppstemte og teknologiske fusionstemning; melodien ble så altfor triviell. Åpningssporet Ninna Nanna var noe bedre, med et visst driv og tidstypisk produksjon. Dansepopen i Velocita og Moyo Ukoje var også grei nok, med funky tangentarbeid og brukbare melodier.

Resten av albumet var fylt opp av svært forglemmelige sanger, der særlig balladene skilte seg negativt ut. Banco klarte å ikke fornye seg slik for eksempel Genesis og Yes hadde en viss kunstnerisk suksess med. Bancos fall ble så uendelig mye større enn disse gruppenes, som klarte å videreføre noe av ånden og det progressivt utforskende i musikken sin utover på første halvdel av åttitallet. Banco ble tvert i mot et grelt eksempel på hvor galt det kunne gå med progrockere på det lunefulle åttitallet.

Rating: 3,5/10