The Kinks – Kinks (Pye LP, 1964)

1) Beautiful Delilah; 2) So Mystifying; 3) Just Can’t Go To Sleep; 4) Long Tall Shorty; 5) I Took My Baby Home; 6) I’m A Lover Not A Fighter; 7) You Really Got Me; 8) Cadillac; 9) Bald Headed Woman; 10) Revenge; 11) Too Much Monkey Business; 12) I’ve Been Driving On Bald Mountain; 13) Stop Your Sobbing; 14) Got Love If You Want It

Får undertegnet spørsmålet om jeg foretrekker The Beatles eller The Rolling Stones synes jeg det er rett og rimelig å svare The Kinks. Så skal jeg være den første til å innrømme at The Beatles, tross alt, sniker seg litt foran på lista. Men The Kinks var kanskje det engelske bandet som i størst grad fortjente å stå skulder ved skulder med kjempene fra Liverpool.

Det var imidlertid ikke debutalbumet som skulle sementerte inntrykket av The Kinks som et av tidenes beste band. For «Kinks» var et rett så rudimentært og typisk debutalbum ala 1964, og var ikke så langt unna Phil Spectors beskrivelse av album på denne tiden; «two hits and eight pieces of jerk». Riktig så ille var det ikke, men «Kinks» skulle bli slått ned i støvlene av senere album fra gruppa.

Ray Davis var en av – om ikke den største – låtskriveren fra England noen sinne. Hans blikk for engelskmannens liv, enten det var høy eller lav, var unikt. I tillegg hadde han en  evne til å skrive sjeldent slitesterke melodier. Og det som løftet debuten litt opp over Phil Spectors beskrivelse, var nettopp komponisten Ray Davis. For allerede til debutalbumet hadde han skrevet noen gode låter. Disse skilte seg positivt ut blant plankingen av andres låter.

You Really Got Me var det store høydepunktet, som da albumet ble sluppet 2. oktober 1964 hadde solgt over 1 million kopier som singel, og blitt gruppas store gjennombrudd, etter et par mislykkede forsøk. You Really Got Me var en av tidenes mest definerende og absolutte rockelåter; et skrik av protometallisk rifforama. En overstyrt energibombe med et riff for evigheten og ungdommelig kåtskap i tekst og fremføring.

Det befant seg ytterligere en klassisk Ray Daviskomposisjon på plata. Stop Your Sobbing ble mer kjent i The Pretenders versjon fra 1980. Der gjorde Chrissie Hynde en av sine definitive vokalprestasjoner, og det sier ikke lite.  Opprinnelig skrev Ray Davis etter sigende Stop Your Sobbing til en ekskjæreste, og ironien var at Hynde kunne synge denne til selvsamme Davis, etter at deres kjærlighetsforhold havarerte, riktignok noen år etter at Pretenders spilte inn sin versjon. Uansett var Stop Your Sobbing en stor låt, og ble levert i en fin versjon også på The Kinks debutalbum.

Det var ytterligere fire Ray Davis-originaler på albumet, uten at disse hevet seg over standard beat av tiden. Best var Just Can’t Go To Sleep og So Mystifying. So Mystifying var en trivelig Stones inspirert garasjestumper. Revenge og I Took My Baby Home var begge lett forglemmelige.

Gitarist og evig lillebror Dave Davis var bare sytten år i 1964, men han var moden nok til å levere det jordskjelvfrembringende riffet til You Really Got Me. Dave sang på tre coverlåter, uten at det fungerte noe særlig. Han hadde lagt til seg en slitsom og affektert stemme, som ikke løftet hverken Chuck Berrys Beautiful Delilah, Tommy Tuckers Long Tall Shorty eller Jay Millers I´m A Lover Not A Fighter. Han skulle heldigvis utvikle stemmen sin etter hvert. Bedre lyktes Kinks med enkelte av coverlåtene broder Ray sang. Han fikk særlig mye ut av Slim Harpos Got Love If You Want It.

Produsent og bransjemann Shel Talmy hadde satt klørne i The Kinks, og stod som produsent på debutalbumet. Det var betydelige tekniske begrensninger i 1964, men han klarte uansett ikke å gi lydbildet den friskheten som Stones- og Beatlesutgivelsene fra samme tid hadde. Det låt tynt og mudrete.

Suksessen med You Really Got Me dro med seg albumet opp til 3. plass i UK og 29. plass i USA. I USA ble albumet utgitt under navnet You Really Got Me.

The Kinks var i gang.

Rating: 6/10