Bark Psychosis – Hex (Circa cd, 1994)

1) The Loom; 2) A Street Scene; 3) Absent Friend; 4) Big Shot; 5) Eyes & Smiles; 6) Fingerspit; 7) Pendulum Man

Det ble en lang reise fra stiftelse til første album for Bark Psychosis, men da Hex først forelå var det til unison hyllest fra kritikerne. Gruppa var så gar gjenstand for den «formelle» og uttalte definisjonen av sjangeren postrock. Da den anerkjente kritikeren og forfatteren Simon Reynolds bruke dette begrepet i sin anmeldelse av Hex, var verden med ett en «sjanger» rikere. Og denne sjangeren, som etter hvert ble så fylt av undersjangere og varianter at det var umulig å holde oversikten, skulle bli en sentral retning for mange rock-, jazz- og improvmusikere utover nittitallet og inn i det nye årtusenet.

Før Bark Psychosis ga ut Hex hadde de holdt det gående i åtte år. Gruppa ble stiftet i Øst-London i 1986. Opprinnelig var de et Napalm Death coverband. Besetningen bestod av Graham Sutton, Daniel Gish, John Ling og Mark Simnett. Graham Sutton, som må regnes som hovedmannen Bark Psychosis, var kun 14 år da gruppa ble etablert. De ble etter hvert en del av en eksperimentell rockscene, sammen med blant andre AR Kane og Disco Inferno, som begge også må regnes som en del av en slags proto-postrock scene.

Bark Psychosis spilte inn noen singler og EP’er i årene før Hex kom ut. Den mest «kjente» var den 21 minutter lange 12″ Scum, fra 1992. Scum trakk opp et storstilt panorama, åpenbart inspirert av sen Talk Talk, der det ambient utflytende ble kombinert med anslag av råskap i form av dissonante gitarer. Scum var tett på sensasjonell.  At en gruppe som startes av 14 -åringer har både en bratt lærekurve og ikke minst endrer sine musikalske innflytelser underveis er helt naturlig. Bark Psychosis gikk fra å være inspirert av grindcore, Butthole Surfers, Joy Divisjon og Sonic Youth, til å dyrke dub, jazz og klassisk musikk.

Gruppa spilte inn den klassiske Scum, som ikke må forveksles med Napalm Deaths debutalbum med samme navn, i St. Johns Church. De likte akustikken og stemningen i kirken, og da gruppa i november 1992 skulle spille inn debutalbumet sitt, valgte de seg kirken nok en gang. Innspillingene i St. Johns Church ble senere supplert med opptak i diverse «vanlige» studioer i England.

Hex, som kom ut i november 1994, var et dypt originalt og vakkert album. At gruppa klarte å produsere et så balansert og harmonisk, og samtidig utfordrende stykke musikk var fantastisk i seg selv. Da man fikk høre om hvor slitsom og utmattende innspillingsprosessen hadde vært, med et år i studio, var det rent ut utrolig at det gikk så bra som det gikk. Graham Sutton var svært dominerende og sta, til de andre medlemmenes store irritasjon og frustrasjon. De andre skulle da også forlate gruppa etter hvert, og Bark Psychosis ble senere nærmest et alias for Sutton.

Musikken på Hex bestod av luftig rytmikk, tidvis skurrende gitar, piano, keyboards, diverse samples av instrumenter som gikk i loop, strykere, blåsere, vibrafon, triangel og Suttons milde stemme. Over det hele hvilte det en stemning av både tung og lett luft, en særegen ambient følelse. Det skjedde mange ting samtidig i lydbildet, med detaljer som gjorde lytteren både svimmel og nysgjerrig. Hex var svært originalt mikset, noe som ga musikken en egen identitet. Særlig de akustiske trommene ble utsatt for behandling, som gjorde rytmikken både «tørr» og luftig. Det skjedde i det hele tatt svært mye – og samtidig ikke all verden – på Hex. Det var en unik kombinasjon, der enkle, herlige melodilinjer ble brukt til oppfinnsom, sonisk utforsking. Det enkle og det komplekse gikk hånd i hånd, og stod aldri i veien for hverandre.

De syv sporene var ikke direkte aggressive, men hadde elementer av skurrende gitarer og bølgende keyboards, der de sakte beveget seg frem mot et slags klimaks. Musikken hadde lite med rock-som-rock å gjøre. Her var det fritt for klisjeer hentet fra tradisjonell populærmusikk i form av rock og pop. Hex lå i et grenseland mellom progressiv rock, jazz, dub og klassisk musikk. Samtidig hadde gruppa dyp respekt for det melodiøse element. Det var ikke mangel på fengende øyeblikk på Hex, og det var aldri vanskelig for lytteren å hekte seg på. Bark Psychosis klarte på underlig vis å skape ro, engasjement og livslyst – ja rett ut glede tidvis. Det blir meningsløst å trekke frem enkeltspor fra Hex, dette er et album som må høres fra start til slutt. Albumet har en gjennomtenkt dramaturgi, hvor det begynner enkelt og rolig, for så å bygge seg opp til store, komplekse høyder, før det hele roes ned i avslutningssporet, og lytteren får umiddelbart lyst til å på plata på en gang til.

Originalitet til tross, også Hex kom fra en plass. Det er fellesnevnere med Talk Talk på Hex. Og da særlig Talk Talks senere utgivelser, som Spirit Of Eden (1988) og Laughing Stock (1991). Det var likevel mer av ett felleskap enn en form for overdreven inspirasjon. Bark Psychosis hadde mer enn nok å komme med på egen kjøl.

Hex ble ingen stor kommersiell suksess, men satte store spor etter seg i nittitallets populærmusikk.

Rating: 9/10