Black Dice – Repo (Paw Tracks cd, 2009)

1) Nite Creme; 2) Glazin; 3) Earnings Plus Interest; 4) Whirligig; 5) La Cucaracha; 6) Idiots Pasture; 7) Lazy TV; 8) Buddy; 9) Ten Inches; 10) Chicken Shit; 11) Vegetable; 12) Urban Supermist; 13) Ultra Vomit Craze; 14) Gag Shack

Black Dice hakket fortrøstningsfullt videre med sin vrange miks av elektronikk, punk-estetikk og abstrakt avantgardisme. Gruppa hadde ikke blitt lettere tilgjengelig med årene, selv om musikken hadde endret form og farge. Til tross for sin insisterende og evige eksperimentering hadde de klart å holde på den nysgjerrige lytteren interesse, om enn med litt varierende entusiasme om gjennom årene.

En såpass vilter og nådeløs tilnærming til å skape musikk som gruppa hadde, gjorde selvsagt at mulighetene for å mislykkes var rimelig store. Dèt faktum slo til på Repo, som ble det første skuffende albumet fra Black Dice.

Repo fortsatte i sporene Broken Ear Record og Load Blown hadde trukket opp; en knudrete, stram og rytmisk abstrakt elektronika. Repo var nærmere Broken Ear Records hamrende rytmikk enn Load Blowns flørting med tekno. Låtene, hele 14 i tallet, var gjennomgående kortere enn tidligere, der Repo hoppet fra den ene halvslappe løsningen til den andre.

For første gang kopierte Black Dice for alvor seg selv, hvor gamle triks ble brukt på nytt. Det var intet i veien med å være seg selv, men mangelen på noe nytt å bringe til bords var unektelig dominerende. Det kunne tidvis anes en foredling og oppstramming av modus operandi, men det var ikke tilstrekkelig til å hindre en slitasje selv for den entusiastiske lytter. Noen øyeblikk av bliss var det likevel, og da gjerne i de korteste sporere. Vegetable hadde en vridd gitarfigur i loop, holdt oppe av de tidligere så mye brukte dyrelydene. Urban Supermist og Idiots Pasture var seige på grensen til DJ Screw-seige. Og det er seigt. Av de lengre sporene hadde Lazy TV mest ved seg, med slurete beat og sønvgjengervokal. Da fungerte Repo utmerket, og viste frem en mulig vei videre for Black Dice, ut av den fastlåste modusen som plaget mye av stoffet denne gangen.

Om noe var Repo følelsen av Black Dice lukket inn i seg selv: en hermetisk tilnærming til å skape, basert kun på seg selv og tidligere bravader. En for så vidt interessant utforskning, men krevende å realisere god musikk ut av. Likevel var det ikke tvil om at det var lagt ned betydelig arbeid i Repo. Black Dice jobbet hardt med å stramme og forfinet uttrykket – om et slikt begrep passer på et så viltert ensemble – men kunne med fordel kuttet ytterligere i teksturbruk. Tidvis ble Repo kaotisk og slitsom, hvor for mye skjedde på en gang, uten at det fenget spesielt. Samtidig var det, dog kanskje mest på et teoretisk nivå, en viss nytelse i å høre avantgardistiske beats ramle sammen under sin egen vekt.

Rating: 6/10