Cabaret Voltaire – Micro-Phonies (Some Bizarre 1984)

1) Do Right; 2) The Operative; 3) Digital Rasta; 4) Spies In The Wires; 5) Theme From Earthshaker; 6) James Brown; 7) Slammer; 8) Blue Heat; 9) Sensoria

Inngangen til Micro-Phonies, Cabaret Voltaires sjette studioalbum, var mye av den samme som med The Crackdown. Det var Kirk og Mallinder som styrte butikken, og musikken ble fortsatt spilt inn i deres Western Works Studio hjemme i Sheffield. Som på The Crackdown fikk de hjelp av Flood, som produserte sammen med de to. Kirk og Mallinder fikk også hjelp av tre musikere, på henholdsvis trommer, perkusjon og tabla, til erstatning for trommeslager Alan Fish, som hadde forlatt skuta.

Om ikke Cabaret Voltaire hadde lagt industrimusikken helt bak seg på The Crackdown, var bruddet definitivt med Micro-Phonies. Plata var mykere i anslaget enn The Crackdown, som fortsatt hadde visse drag av den grove industrimusikken gruppa henga seg til tidlig i karrieren. Micro-Phonies ga større konsesjoner til synthpopen av tiden. Likevel klarte gruppa å holde stilen rimelig godt, i den forstand at Cabaret Voltaire fortsatt var sitt kalde, kantete selv, dog i en penere, mer vennlig innpakning.

Om gruppa hadde sett for seg en videre klatring opp på hitlistene, ble de nok skuffet. Denne gangen stoppet det på 69. plass i hjemlandet, no som var en nedtur etter forgjengerens 31. plass. Riktignok fikk de en viss oppmerksomhet med singlene James Brown og Sensoria, blant annet gjennom mye visning på MVT, men det store kommersielle gjennombruddet uteble.

Suksess eller ikke, Cabaret Voltaire laget fortsatt interessant musikk. Micro-Phonies egnet seg godt i dansegulvets mørkere avkroker, men var også egnet lytting for godstol og hodetelefoner. Plata hadde en tiltrekkende, skinnende glans av erotikk, dansende på harde rytmer av elektronikk, perkusjon og bass, som ble myket opp av svale synther og lekre detaljer. Micro-Phonies var lydsporet til en nattlig reise i høy hastighet gjennom en storby på kontinentet, i kjølig høstregn. Tidvis kunne plata, hør for eksempel Blue Heat, minne om det Simple Minds drev med noen år tidligere på klassikere som Empires & Dance og Sons And Fascination. 

Micro-Phonies var brukbart variert i all sin syntetiske vellyd. I tillegg til Blue Heats Euro-fantasier, fantes dub og digital dancehall i den lumre Digital Rasta, og stammende elektrofunk i Spies In The Wires. De fridde seg heller ikke fra å gli mot lydkulisser ala Vangelis i Theme From Earthshaker. 

De fleste sangene lå likevel i det rett ut dansevennlige terrenget. Singlene Sensoria og James Brown var gode eksempler; stiv og dansbar elektronisk rytmikk frontet av en hissende Mallinder. Det samme var Do Right og Slammer. Dessverre var det ikke samme varighet og spenning i den rene dansemusikken som det var i sporene som snek seg utenfor den smale sti. Best var den spretne Sensoria, men det var en annen oppfinnsomhet og tiltrekningskraft i Blue Heat, Theme From Earthshaker og Digital Rasta. Her beholdt Cabs sin sære identitet fullt ut, en egenhet som ble utfordret i den mest rendyrkede dansemusikken.

Rating: 7/10