Be-Bop Deluxe – Axe Victim (Harvest LP, 1974)

1) Axe Victim; 2) Love Is Swift Arrows; 3) Jet Silver And The Dolls Of Venus; 4) Third Floor Heaven; 5) Night Creatures; 6) Rocket Cathedrals; 7) Adventures In Yorkshire Landscape; 8) Jets At Down; 9) No Trains To Heaven; 10) Darkness (L’Immoraliste)

Den undervurderte William “Bill” Nelson var en av de beste gitaristene i Englands på syttitallet. Han var også en særpreget vokalist og komponist. Nelsons katalog er enorm, og det er mye gull å finne både i solokarrieren og ikke minst i tiden i Be-Bop Deluxe. Be-Bop Deluxe var for alle gode formål Bill Nelson og backingband.

Nelsons ble født i Wakefield, West Riding i Yorskhire og fikk som mange andre musikere i sin generasjon kunstskole-utdanning. Han var opptatt av flere kunstretninger, inkludert bildekunst, litteratur og musikk. Han var særlig opptatt av Jean Cocteua, noe som skulle sette et visst preg på Nelsons karriere.

Nelson debuterte på plate i 1970, med et lite bidrag på gruppa A-Austrs klassiske undergrunns utgivelse Musics From Holyground, som ble utgitt på Mike Levons plateselskap Holyground Records, viss svært limiterte utgivelser har fått mang en platesamler til å sikle. Nelson dukket også opp på Holyground Records året etter, på Astral Navigations eneste album.

I 1973 lagde Nelson sitt første soloalbum, den sterke folkrockplaten Northern Dream, som han ga ut på eget plateselskap. Da hadde John Peel fått øynene for den lovende vokalisten og gitaristen. Peel fortsatte å være en supporter av Nelson da han etablerte bandet Be-Bop Deluxe, som fikk kontrakt med Harvest.

I 1974 slapp Be-Bop Deluxe Axe Victim, det første av fem studioalbum. Besetningen på debuten var Bill Nelson (sang, gitarer, keyboards), Ian Parkin (rytmegitar, akustisk gitar, orgel), Robert Bryan (bass gitar, sang) og Nicholas Chatterton-Dew (trommer, kor). Axe Victim ble spilt inn i tre forskjellige studio i London, med Ian McLintock som produsent. McLintock var et relativt ubeskrevet blad, men gjorde en god jobb.

Axe Victim bestod av ti sanger, hvorav ni var skrevet av Nelson og èn av bassist Bryan. Tittelen var ikke tilfeldig. Hele albumet var tungt preget av Nelsons elektriske gitar. Han spilte solo mer eller mindre hele plata gjennom. Nelson var både oppfinnsom og teknisk dyktig. Dèt er som kjent ikke alltid nok, men da mannen også var en smakfull gitarist, ble det en fornøyelse til å lytte til spillet hans. Her veltet det ut hyper raske toner, tunge riff, crescendo og diverse effekter, uten at det noen gang ble annet enn stilig. Han kunne minne om Mick Ronson (David Bowie, Mott The Hoople, solokarriere og mye mer). Be-Bop Deluxe ble da også tidlig i karrieren nedlatende omtalt som Ziggy Stardust-kopister. Det var dypt urettferdig, selv om musikken tidvis kunne minne om det Bowie drev med på første del av syttitallet.

Be-Bop Deluxe hadde særpreg, der de utesket en tidlig kunstrock i god britisk tradisjon. Nelson stemme og gitarspill gjorde at de skilte seg ut. Det samme gjorde sangene hans, som minnet mer om rock som drama enn som tradisjonelle rockelåter. Det var ikke alltid rett frem vers-refreng i komposisjonene, der Nelson dro opp historier som sakte brettet seg ut, og hektet like gjerne kom gjennom fengende melodilinjer og stikk, som i rene refreng. Det var også en klype glamrock i miksen. Glam hadde dominert hitlistene et par år, og band som T. Rex, Slade, Sweet og nevnte Bowie, satte sitt preg på utviklingen. Be-Bop Deluxe var likevel i hovedsak noe annet; mindre populistiske, mer «hemmelige» og kunstferdige enn band i glam-feltet. Likevel ba nærmest Be-Bop Deluxe om å bli satt i glambagen, med et bilde på baksiden av omslaget hvor medlemmene poserte bak en sølvfarget gitar, tungt sminket.

Axe Victim inneholdt flere sterke sanger. Så var det også spor som ikke holdt samme standard. Bassist Bryans eneste bidrag, Rocket Cathedrals, var en høyst middels rocker, som kun ble reddet av en solo fra Nelson. Enkelte av sistnevnte sanger hadde heller ikke den store høyden. På den andre siden ble aldri en plate som inneholdt Axe Victim, Jet Silver And The Dolls Of Venus, Night Creatures, og Darkness (L’Immoraliste) annet enn nødvendig lytting. Her viste Nelson frem en sjelden sans for drama og fengende melodikk, med varierte arrangementer fulle av fine detaljer.

Axe Victim var en av de første sangene Nelson skrev til Be-Bop Deluxe, og det ble av deres beste noensinne. En rockeballade med usannsynlig fett gitarspill og stort løft, med en tekst omhandlende et engasjement på The Duke Of Cumberland Hotel, hvor nesten ingen klappet, men det hvert fall var en vakker kvinne som smilte til ham. Han skrev seg inn i den lange tradisjonen av artister som sang om å spille i band, der samtidige talte Bowie og Mott The Hoople.  

Det var flere sterke ballader og nesten-ballader på Axe Victim. Jet Silver And The Dolls var en slags parodi på nettopp Ziggy Stardust, noe Nelson muligens angret på etterpå, da låten ofte ble brukt som «bevis» på at Be-Bop Deluxe var Bowies etterplaprere. Man skal være forsiktig med parodier! Heldigvis stod Jet Silver trygt på egne bein, med en fengende melodi, flott gitarspill og platas kanskje mest tradisjonelle vers-refreng oppbygging.

Night Creatures og Darkness (L’Immoraliste) var albumets mest akustisk baserte låter. Begge hadde en sval, myk stemning over seg, mørke tekster til tross. Night Creatures var inspirert av Edward Hoppers maleri Nighthawks. Den var smellvakker og melankolsk syttitallrock, som bare kunne kommet fra en engelskmann med kunstskoleutdanning. Her viste Nelson frem sin låtskriverklo, en klo han skulle spisse ytterligere i årene som kom. 

Darkness (L’Immoraliste) avsluttet Axe Victim med albumets mest uvanlige arrangement, med strykere, kor og akustisk piano, som drev en smukk melodi bak Nelson opp til uvanlig pompøse, men fortsatt smakfulle høyder. Undertittelen kom fra en roman fra 1902 av Andrè Gide, som tok for seg Frankrike og Algeries betente forhold, kombinert med en dose hedonistisk livsstil. 

Rating: 7,5/10