Anathema – We’re Here Because We’re Here (Kscope cd, 2010)

1) Thin Air; 2) Summernight Horizon; 3) Dreaming Light; 4) Everything; 5) Angels Walk Among Us; 6) Presence; 7) A Simple Mistake; 8) Get Off, Get Out; 9) Universal; 10) Hindsight

Først syv år etter A Natural Disaster var Anathema klare med studioalbum nummer åtte. De hadde riktignok kortet ned ventetiden med nyinnspillingene på Hindsight og diverse konserter, men det var lenge siden ny musikk fra scouserne.

Utgaven av Anathema som kvitterte ut We’re Here Because We’re Here var den samme som på de to foregående utgivelsene, med forskjellen at den kvinnelige vokalisten Lee Douglas nå var fullverdig medlem av gruppa. Det betød dog ikke at hun dominerte det vokale, det var fortsatt Vincent Cavanagh som var den ledende sangeren på de fleste sporene. Men Lee Douglas røst stod godt til Cavanaghs, og harmoniene hennes ga sangene et løft og et blikk mot en klar himmel.

David Cavanang skrev all musikken denne gangen. Han skrev også de fleste tekstene alene, med unntak av èn tekst som han skrev sammen med broder Vincent og John Douglas, samt to som John Douglas skrev alene.

Anathema hadde funnet seg til rette på Kscope. Det var Kscope-eier Steven Wilson som mikset plata, etter at David og Vincent Cavanagh hadde stått for produksjonen. Både brødrene Cavanagh og Wilson gjorde en god jobb. We’re Here Because We’re Here hadde en åpen og luftig produksjon, med god plass til alle instrumenter og stemmer. Wilson var i ferd med å få et rykte som mannen alle syttitallets prog-helter gikk til når de skulle har remastret og remikset gamle mesterverk. Jethro Tull, Yes, Gentle Giant og King Crimson var bare noen av artistene som fikk Wilsons spesialbehandling. Han produserte også sine egne soloplater og platene til Porcupine Tree. Wilsons musikalske prosjekter var en naturlig referanse for We’re Here Because We’re Here; Anathema hadde utviklet seg til å bli et fullblods progressivt orkester, langt unna røttene i doom metal. 

Anathemas nyeste forsøk hadde en ganske annen stemning over seg enn forgjengerne. Både tekster, komposisjoner og arrangementer slapp inn lyset i større grad enn tidligere, og selv om det var hele syv år siden A Natural Disaster, var det naturlig å trekke linjene bakover og se We’re Here Because We’re Here som en videreutvikling av forgjengerens lyseste sider. Og selv om gruppa hadde dempet melankolien, var musikken fortsatt stemnings- og uttrykksfull.

Arrangementene var i større grad enn tidligere dominert av piano og strykere, gjerne på bekostning av tunge gitarer, som i stor grad glimret med sitt fravær. Bruken av The London Session Orchestra, et større stryke-ensemble, ga musikken et mektig løft, et sugende drag, uten at det ble unødvendig pompøst eller teatralsk. Tvert imot faktisk. Anathema hadde utsøkt stilsans, og forståelse for hvordan ulike virkemidler spilte opp mot hverandre. De hadde også hjelp av en gammel mester i progfaget. Det var ingen ringere enn Dave Stewart som stod for strykerarrangementene. Stewart (nei ikke han fra Eurythmics) hadde bakgrunn fra blant annet Egg, Hatfield And The North og Bruford, og jobbet mye sammen med Steven Wilson. 

De store tablåene, drevet av piano, bass, trommer og strykere sendte tidvis tankene i retning av postrock, uten at gruppa tangerte for eksempel Godspeed! You Black Emperors ville stemninger; We’re Here Because We’re Here var kontrollert skjønnhet. Inspirasjonen fra Pink Floyds glidende toner (David Gilmour) var også hjertelig tilstede, eksempelvis i den avsluttende Hindsight. Inspirasjonen fra popmusikk kunne også anes, for eksempel i den lyse, Coldplay-aktige Summer Night Horizon. En miks av Porcupine Tree, Pink Floyd, pop og postrock var slett ikke å forakte.

Det kunne innvendes at albumet tidvis ble vel kontrollert og kanskje en smule for polert. Det var en vanskelig balansegang i denne formen for velprodusert prog, som var så avhengig av at alle instrumenter og nyanser kom til sin rett klart. Stort sett balanserte Wilson og brødrene Cavanagh det hele fint, men noen ganger kunne savnet etter gitarbruken fra Judgement og Alternative 4 være merkbar. Men alle bør utvikle seg, og ble savnet for stort var det bare å plukke de gamle favorittene ut av hylla. 

Rating: 8/10